1Paulus så rett på Rådet og sa: «Brødre, med helt god samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud fram til i dag.»
2Øverstepresten Ananias ga da ordre til dem som sto nærmest, om å slå ham på munnen.
3Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så befaler du imot loven at jeg skal bli slått.»
4De som sto der, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?»
5«Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest», sa Paulus, «for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en fyrste i ditt folk. »
6Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.»
7Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg.
8For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.
9De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham?»
10Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres og føre ham inn i borgen.
11Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
12Neste morgen laget jødene en sammensvergelse mot Paulus. De sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham.
13Over førti mann var med i denne sammensvergelsen.
14Disse gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har sverget på at vi ikke vil smake mat eller drikke før vi har fått Paulus drept.
15Nå må dere og Rådet anmode kommandanten om å sende ham ned til dere igjen. Lat som om dere vil granske saken hans nøyere. Vi står klar til å drepe ham før han når fram.»
16Imidlertid fikk søstersønnen til Paulus nyss om dette bakholdet, og han gikk opp i borgen og fortalte Paulus om det.
17Paulus sendte bud på en av offiserene og sa: «Før denne unge gutten til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.»
18Offiseren tok ham med seg til kommandanten og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og ba meg føre denne unge gutten til deg. Han har noe å si deg.»
19Da grep kommandanten ham i armen, tok ham til side og spurte: «Hva har du å fortelle meg?»
20Han svarte: «Jødene har avtalt at de i morgen skal be deg bringe Paulus ned til Rådet. De skal late som om de vil granske saken hans nøyere.
21Men du må ikke la deg overtale av dem. For mer enn førti mann av dem ligger på lur etter ham. De har sverget på at de verken skal spise eller drikke før de har fått ham drept. Nå holder de seg klar og venter på at du skal si ja.»
22Kommandanten lot gutten gå, men ga streng beskjed: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.»
23Han kalte til seg et par av offiserene og sa: «Sørg for at to hundre soldater er klare til å dra til Cæsarea i natt, etter den tredje time, sammen med sytti ryttere og to hundre lettvæpnede menn.
24Og skaff ridedyr, så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen Feliks.»
25Så skrev han et brev med følgende innhold:
26«Claudius Lysias hilser den høyt ærede landshøvding Feliks.
27Denne mannen hadde jødene grepet, og de holdt på å slå ham i hjel da jeg kom med soldatene. Da jeg fikk vite at han var romersk borger, førte jeg ham i sikkerhet.
28Så tok jeg ham ned til Rådet deres fordi jeg ville ha rede på hvorfor de anklaget ham.
29Jeg fant ut at anklagen dreide seg om spørsmål i forbindelse med deres lov og ikke gjaldt noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.
30Jeg sender ham til deg fordi jeg har fått melding om at det er laget en sammensvergelse mot mannen. Jeg har også gitt anklagerne beskjed om at de får vende seg til deg i denne saken.»
31Soldatene utførte ordren og tok Paulus med seg for å bringe ham til Antipatris om natten.
32Dagen etter vendte de tilbake til borgen, mens rytterne dro videre med ham.
33Da de nådde Cæsarea, leverte de brevet til landshøvdingen og førte Paulus fram for ham.
34Han leste det og spurte hvilken provins han kom fra. Da han fikk vite at det var Kilikia,
35sa han: «Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine er kommet.» Så ga han ordre om at han skulle sitte i varetekt i slottsborgen til Herodes.