1«Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!»
2Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere. Han fortsatte:
3«Jeg er jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle er i dag.
4Jeg har arrestert og latt fengsle både kvinner og menn, ja, helt inn i døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne Veien.
5Det kan både øverstepresten og hele Rådet bekrefte. De ga meg brev til våre brødre i Damaskus, og jeg reiste dit for å legge også dem som var der, i lenker og føre dem til Jerusalem for å få dem straffet.
6Men da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus ved middagstid, strålte det plutselig opp et lys fra himmelen rundt meg.
7Jeg falt til jorden og hørte en stemme si til meg: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’
8Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’
9De som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke stemmen som talte til meg.
10‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ spurte jeg. Og Herren sa til meg: ‘Reis deg opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre.’
11På grunn av det blendende lyset kunne jeg ikke se, men de som var med meg, leide meg videre, så jeg kom til Damaskus.
12Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias, som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om.
13Han kom og stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, bror, bli seende!’ I samme stund kunne jeg se ham.
14Han sa til meg: ‘Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst.
15For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.
16Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.’
17Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, kom jeg i ekstase.
18Jeg så Herren, og han sa til meg: ‘Skynd deg! Dra ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.’
19Men jeg sa til ham: ‘Herre, de vet jo selv at jeg rundt om i synagogene fikk kastet dem som trodde på deg, i fengsel og lot dem piske.
20Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet kappene deres.’
21Men Herren sa: ‘Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedninger langt borte.’»
22Så langt hørte de på ham, men nå begynte de å rope: «Få ham bort fra jordens overflate! En slik mann bør ikke få leve!»
23De skrek og veivet med kappene og kastet støv opp i luften.
24Da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøres under pisking, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham.
25Men da de spente ham fast for å piske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger før han har fått en dom?»
26Da offiseren hørte det, gikk han til kommandanten og sa: «Hva er det du finner på? Denne mannen er jo romersk borger!»
27Kommandanten gikk da selv til Paulus og sa: «Si meg, er du romersk borger?» «Ja», svarte han.
28Kommandanten sa: «Det kostet meg mange penger å få den borgerretten.» «Jeg er født til min», svarte Paulus.
29De som skulle forhøre ham, trakk seg da raskt unna. Også kommandanten ble redd da han forsto at han hadde lagt en romersk borger i lenker.
30Neste dag ville kommandanten ha klar beskjed om hva jødene anklaget ham for. Derfor løste han Paulus fra lenkene og befalte at overprestene og hele Rådet skulle møtes. Så hentet han Paulus ned og førte ham fram for dem.