1Jeg hadde altså bestemt meg for at jeg ikke ville komme en gang til og skape sorg hos dere.
2Hvis jeg gir dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad? Bare den jeg selv har gitt sorg.
3Det var jo derfor jeg skrev. Jeg ville ikke komme og bli sorgfull av dem som skulle gjøre meg glad. Og jeg har den tillit til dere alle at min glede også er deres.
4I stor nød, med angst i hjertet og med mange tårer skrev jeg til dere. Jeg ville ikke gi dere sorg, men la dere forstå hvor høyt jeg elsker dere.
5Men om noen har gitt grunn til sorg, er det ikke meg han har gitt sorg, men dere alle — eller de fleste av dere, for ikke å overdrive.
6Men straffen flertallet ga denne mannen, er tilstrekkelig.
7Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen.
8Derfor oppfordrer jeg dere til å møte ham med kjærlighet.
9For jeg skrev til dere nettopp for å bli klar over om dere holder mål og er lydige i alt.
10Den som dere tilgir, tilgir også jeg. Ja, hvis jeg i det hele tatt har noe å tilgi, har jeg for Kristi ansikt tilgitt det for deres skyld,
11så ikke Satan skal få bedra oss. For vi vet hva han har i sinne.
12Da jeg kom til Troas med Kristi evangelium, hadde Herren alt åpnet en dør for meg.
13Likevel var jeg urolig fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Derfor tok jeg farvel med dem og dro videre til Makedonia.
14Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt.
15For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt:
16en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst. Hvem er vel i stand til dette?
17Vi er i alle fall ikke lik mange andre, som vil gjøre penger på Guds ord. Med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i Kristus.