1Til sangmesteren. Etter Gittit. Av Asaf.
2uble for Gud, vår styrke. Sett i et gledesrop for Jakobs Gud!
3Stem i en sang og slå på tamburinen, la den liflige lyren klinge til harpen!
4Blås i basunen på nymånedagen og ved fullmåne, på vår store festdag!
5For dette er et bud for Israel, en lov fra Jakobs Gud.
6Dette fastsatte Han som et vitnesbyrd i Josef, da Han dro gjennom landet Egypt – jeg hørte en tale jeg ikke kjente.
7Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp løs fra kurven.
8Du ropte i trengselen, og Jeg fridde deg ut. Jeg svarte deg i tordenskyens skjul. Jeg prøvde deg ved Meribavannene.
9Hør, Mitt folk, og Jeg vil advare deg. Israel, om du bare ville høre på Meg!
10Det skal ikke være en fremmed gud hos deg. Og du skal ikke tilbe noen fremmed gud.
11Jeg er Herren Din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt. Åpne din munn vidt opp, og Jeg skal fylle den.
12Men Mitt folk hørte ikke på Min røst, og Israel var uvillig mot Meg.
13Så sendte Jeg dem fra Meg med sitt harde hjerte, for å vandre etter sine egne råd.
14Om bare Mitt folk ville høre på Meg, om Israel ville vandre på Mine veier!
15Snart skulle Jeg da underkue deres fiender og vende Min hånd mot deres motstandere.
16Da måtte de som hater Herren, krype for Ham, og deres vanskjebne ville vare til evig tid.
17Den beste hveten ville Han gitt dem å spise. Og med honning fra klippen ville Jeg mettet deg.