1Til sangmesteren. Til «Liljene ». Av David.
2rels meg, Gud! For vannene har nådd meg til sjelen.
3Jeg synker ned i dyp gjørme, og jeg har ikke fotfeste. Jeg er kommet ut på dypt vann, hvor vannstrømmen skyller over meg.
4Jeg er trett av å rope. Min strupe brenner. Mine øyne tæres bort mens jeg håper på min Gud.
5Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten grunn. De som ville ødelegge meg, er mektige. På falskt grunnlag er de mine fiender. Selv om jeg ikke har røvet, må jeg gi tilbake.
6Gud, Du kjenner min uforstand. Og mine overtredelser er ikke skjult for Deg.
7La ikke dem bli til skamme for min skyld, Herre, Hærskarenes Gud, dem som venter på Deg. La ikke dem bli vanæret for min skyld, dem som søker Deg, Israels Gud!
8For Din skyld har jeg båret spott. Skamrødme dekket mitt ansikt.
9Jeg er blitt en fremmed for mine brødre og en ukjent for min mors barn.
10For nidkjærhet for Ditt hus har fortært meg, og spotten fra dem som spotter Deg, har falt på meg.
11Da jeg gråt og tuktet min sjel med faste, førte det til at de spottet meg.
12Jeg gjorde sekkestrie til mitt klesplagg. Jeg ble et ordtak for dem.
13De som sitter i porten, morer seg over meg, og jeg er emnet i drankernes viser.
14Men jeg, jeg vender min bønn til Deg, Herre, i nådens tid. Gud, i Din rike trofasthet, svar meg i Din frelses sannhet!
15Fri meg ut fra gjørmen, så jeg ikke synker. La meg bli fridd ut fra dem som hater meg, og ut fra de dype vann!
16La ikke vannstrømmen skylle over meg, og la ikke dypet oppsluke meg! Og la ikke avgrunnen lukke sitt gap over meg!
17Svar meg, Herre, for Din miskunn er god. Vend Deg til meg etter Din store barmhjertighets rikdom!
18Og skjul ikke Ditt ansikt for Din tjener, for jeg er i trengsel. Skynd Deg å svare meg!
19Kom nær min sjel og forløs den! Fri meg ut for mine fienders skyld!
20Du kjenner spotten jeg får, min skam og min vanære. Under Ditt oppsyn er alle mine motstandere.
21Spott har knust mitt hjerte, og jeg tynges av sykdom. Jeg ventet på en som kunne ha medlidenhet, men det var ingen, og på noen som kunne trøste, men jeg fant ingen.
22Og de ga meg galle til føde, og for min tørst ga de meg eddik å drikke.
23La deres bord bli en snare for dem og deres velstand en felle!
24La deres øyne bli formørket, så de ikke ser. Og la deres hofter alltid svikte!
25Utøs Din vrede over dem, og la Din brennende harme og vrede innhente dem!
26La deres leir legges øde! La ingen bo i deres telt!
27For de forfølger den Du har slått, og forteller om lidelsen til dem Du har gjennomboret.
28Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme inn i Din rettferdighet!
29La dem strykes ut av De Levendes Bok, og la dem ikke bli skrevet opp sammen med de rettferdige!
30Men jeg er elendig og lider. La Din frelse, Gud, sette meg høyt opp i trygghet!
31Jeg vil prise Guds navn med sang, og jeg vil opphøye Ham med lovprisning.
32Dette skal behage Herren mer enn okse eller ungstut, med horn og klover.
33De ydmyke skal se det og glede seg. Og dere som søker Gud, deres hjerte skal leve.
34For Herren hører de fattige, og Han forakter ikke de fanger som hører Ham til.
35La himmel og jord prise Ham, de store hav og alt som rører seg i dem.
36For Gud vil frelse Sion og bygge byene i Juda, så de kan bo der og ta det i eie.
37Også etterkommerne av Hans tjenere skal arve det, og de som elsker Hans navn, skal bo i det.