1Til sangmesteren. Til «Ødelegg ikke ». En «miktam» av David da han flyktet fra Saul og inn i hulen.
2ær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til Deg. Og i Dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over.
3Jeg vil rope til Gud, Den Høyeste, til Gud som fullfører verket for meg.
4Han skal sende hjelp fra Himmelen og frelse meg. Den som vil gripe meg, tukter Han.. Gud skal sende sin godhet og sin sannhet.
5Min sjel er blant løver. Jeg ligger blant menneskenes barn som er satt i brann, som har tenner som spyd og piler, og deres tunge er som et skarpt sverd.
6Vær opphøyet, Gud, over himlene! Må Din herlighet dekke jorden!
7De har lagt et garn for mine skritt. Min sjel er nedbøyd. De har gravd en fallgrav for meg. De har selv falt i den.
8Mitt hjerte er trygt, Gud, mitt hjerte er trygt. Jeg vil prise og lovsynge.
9Stå opp, min ære! Stå opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden.
10Jeg vil prise Deg, Herre, blant folkene. Jeg vil lovsynge Deg blant folkeslagene.
11For Din godhet er stor og når til himlene, og Din sannhet til skyene.
12Vær opphøyet, Gud, over himlene! Må Din herlighet dekke jorden!