1Til sangmesteren. Til «Den stille duen i det fjerne ». En «miktam» av David da filisterne tok ham til fange i Gat.
2ær meg nådig, Gud, for mennesker vil gripe meg. De kjemper mot meg hele dagen og undertrykker meg.
3Mine fiender grep etter meg hele dagen, for det er mange som kjemper mot meg – Du, Den Høyeste.
4Når jeg er redd, vil jeg stole på Deg.
5Til Gud – ja, jeg vil prise Hans Ord – til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke frykte. Hva kan vel mennesker gjøre meg?
6De vrir på mine ord hele dagen. Alle deres tanker er imot meg til det onde.
7De leirer seg sammen, de gjemmer seg, de vokter på mine skritt når de ligger på lur etter mitt liv.
8Skal de unnslippe ved sin misgjerning? Støt folkene ned i vrede, Gud!
9Du teller hvor ofte jeg flakker omkring. Tøm mine tårer i Din flaske, er de ikke alle opptalt i Din bok?
10Når jeg roper til Deg, skal mine fiender vende tilbake. Dette vet jeg, fordi Gud er for meg.
11Til Gud – ja, jeg vil prise Ordet – til Herren – ja, jeg vil prise Ordet –
12til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?
13Jeg er bundet av løfter til Deg, Gud, jeg vil gi Deg takkeoffer.
14For Du har utfridd min sjel fra døden. Er det ikke Du som har bevart mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds ansikt i de levendes lys?