Luke 9— BGO

¹Så kalte Han sammen de tolv disiplene sine, og ga dem makt og autoritet over alle demoner, og til å helbrede sykdommer.

²Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede de syke.

³Han sa til dem: «Ta ikke noe med på veien, verken stav eller veske, brød eller penger. Dere skal ikke ha to kjortler hver.

⁴I det huset dere tar inn, der skal dere bli, og derfra skal dere dra videre.

⁵Er det noen som ikke vil ta imot dere, så rist støvet av føttene deres når dere går ut av den byen, som et vitnesbyrd mot dem.»

⁶Så dro de av sted og gikk fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet overalt.

⁷Fjerdingsfyrsten Herodes fikk nå høre om alt det Jesus gjorde. Han ble forundret – fordi noen sa at Johannes hadde stått opp fra de døde.

⁸Andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen sa at en av de gamle profetene hadde stått opp.

⁹Herodes sa: «Johannes har jeg halshogd, men hvem er denne jeg hører slike ting om?» Og han ønsket å få se Ham.

¹⁰Etter at apostlene var kommet tilbake, fortalte de Ham alt de hadde gjort. Da tok Han dem med og reiste avsides for å være alene med dem på et øde sted som tilhørte byen Betsaida.

¹¹Da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte helbredelse.

¹²Da det led mot kveld, kom de tolv og sa til Ham: «Send folkemengden av sted, så de kan gå inn i landsbyene og bygdene her omkring og komme i hus og få seg mat. For her er vi på et øde sted.»

¹³Men Han sa til dem: «Dere skal gi dem noe å spise.» De svarte: «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke går og kjøper mat til alle disse menneskene.»

¹⁴For det var omkring 5000 menn. Da sa Han til disiplene sine: «Få dem til å sette seg ned i grupper på 50.»

¹⁵De gjorde det og fikk alle til å sette seg.

¹⁶Da tok Han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem og brøt dem og ga bitene til disiplene, for at de skulle dele ut til folkemengden.

¹⁷Så fikk alle spise og bli mette, og tolv kurver med stykker som var til overs, ble samlet inn etterpå.

¹⁸Mens Han var alene og ba, kom disiplene og var sammen med Ham. Han spurte dem: «Hvem sier folk at Jeg er?»

¹⁹Da svarte de: «Døperen Johannes, men noen sier Elia, og andre sier at en av de gamle profetene har stått opp.»

²⁰Han sa til dem: «Men hvem sier dere at Jeg er?» Peter svarte: «Guds Kristus.»

²¹Han forbød dem strengt å si dette til noen.

²²Han sa: «Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste og øversteprestene og de skriftlærde, og Han skal bli drept og stå opp på den tredje dag.»

²³Så sa Han til dem alle: «Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg.

²⁴For hver den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal frelse det.

²⁵Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt?

²⁶Hver den som skammer seg over Meg og Mine Ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når Han kommer i den herlighet som tilhører Ham, Hans Far og de hellige engler.

²⁷Sannelig sier Jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.»

²⁸Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt dette, tok Han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be.

²⁹Mens Han ba, fikk Hans ansikt et annet utseende, og kjortelen Hans ble hvit og strålende.

³⁰Og se, to menn snakket med Ham. Det var Moses og Elia

³¹som viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem.

³²Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Da de våknet til, så de Hans herlighet og de to mennene som sto sammen med Ham.

³³Da mennene skulle til å skilles fra Ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter, én til Deg, én til Moses og én til Elia», men han visste ikke hva han sa.

³⁴Mens han sa dette, kom en sky og skygget over dem. De ble grepet av frykt da de kom inn i skyen.

³⁵Det lød en stemme ut fra skyen: «Dette er Min Sønn, Den elskede. Hør Ham!»

³⁶Etter at røsten hadde lydt, var det ingen annen å se enn Jesus alene. De tidde om dette, og den gang fortalte de ingen om noe av det de hadde sett.

³⁷Dagen etter, da de var kommet ned fra fjellet, skjedde det at en stor folkemengde møtte Ham.

³⁸Plutselig var det en mann fra folkemengden som ropte: «Mester, jeg ber Deg, se til min sønn, for han er mitt eneste barn.

³⁹Og se, en ånd griper ham, så han plutselig skriker ut. Den sliter i ham så han fråder om munnen. Det er bare så vidt den viker fra ham, og den slår ham.

⁴⁰Derfor ba jeg disiplene Dine innstendig om å kaste den ut, men de kunne ikke.»

⁴¹Da svarte Jesus: «Du vantro og fordervede slekt, hvor lenge skal Jeg være hos dere og holde ut med dere? Før din sønn hit!»

⁴²Mens han var på vei, kastet demonen ham ned og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden, helbredet barnet og ga ham tilbake til hans far.

⁴³De ble alle forundret over Guds storhet. Da alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa Han til disiplene:

⁴⁴«Legg dere dette på sinne, for det er like før Menneskesønnen blir forrådt og overlatt i menneskers hender.»

⁴⁵Men de forsto ikke hva Han mente, og det var skjult for dem, slik at de ikke oppfattet det. Og de var redde for å spørre Ham om hva dette ordet skulle bety.

⁴⁶Så oppsto et ordskifte mellom dem om hvem av dem som kunne være den største.

⁴⁷Men Jesus, som kjente deres hjertes tanke, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg

⁴⁸og sa til dem: «Den som tar imot dette lille barnet i Mitt navn, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. For den som er minst blant dere alle, det er han som er stor.»

⁴⁹Da svarte Johannes: «Mester, vi så en som drev ut demoner i Ditt navn, og vi ville hindre ham i å gjøre det, siden han ikke er i følge med oss.»

⁵⁰Men Jesus sa til ham: «Dere skal ikke hindre ham, for den som ikke er mot oss, er for oss.»

⁵¹Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp.

⁵²Han sendte budbærere foran seg. De gikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham.

⁵³Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot reisemålet, Jerusalem.

⁵⁴Da Hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: «Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik Elia gjorde?»

⁵⁵Da snudde Han seg og refset dem: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.

⁵⁶For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Og de gikk til en annen landsby.

⁵⁷Mens de dro videre på veien, var det en som sa til Ham: «Herre, jeg vil følge Deg hvor Du enn går.»

⁵⁸Jesus sa til ham: «Revene har huler, og fuglene under himmelen har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der Han kan hvile hodet sitt.»

⁵⁹Så sa Han til en annen: «Følg Meg!» Men han svarte: «Herre, la meg først gå og begrave min far!»

⁶⁰Jesus svarte ham: «La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike!»

⁶¹Også en annen sa: «Herre, jeg vil følge Deg, men la meg først gå og ta farvel med dem som er i huset mitt.»

⁶²Men Jesus sa til ham: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike!»