1Står ikke mennesket i en strid på jorden? Er ikke hans dager som dagene til en leiekar?
2Som en slave som stunder etter skyggen, som en leiekar som lengter etter sin lønn,
3slik har måneder med skuffelse blitt min arvedel, og netter med møye ble tildelt meg.
4Når jeg legger meg, sier jeg: ‘Når kan jeg stå opp?’ Men kvelden blir lang, og jeg er full av uro helt til daggry.
5Mitt kjøtt er dekket av mark og skorper som av jord, min hud er sprukken og løses stadig opp.
6Mine dager flyr hurtigere enn en vevers skyttel, og de avsluttes uten håp.
7Husk at mitt liv er bare et åndepust. Mitt øye får aldri vende tilbake og se det gode.
8Hans øye som nå stirrer på meg, skal ikke se meg. Du fester blikket på meg, men jeg er ikke der.
9Som skyen oppløses og blir borte, slik stiger heller ikke den opp igjen som farer ned til dødsriket.
10Han vender aldri mer tilbake til sitt hus, og hans eget sted kjenner ham ikke lenger.
11Derfor vil jeg ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale når min ånd har trengsel. Jeg vil klage med bitterhet i sjelen.
12Er jeg et hav eller et sjøuhyre, siden Du setter vakt over meg?
13Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt hvilested skal lette min klage»,
14da skremmer Du meg med drømmer og forskrekker meg med syner.
15Derfor velger min sjel å bli kvalt, heller døden enn mine bein.
16Jeg har avsky for alt dette. Jeg vil ikke leve til evig tid. Gå bort fra meg, for mine dager er bare et pust.
17Hva er da et menneske, at Du skulle sette ham så høyt, at Du skulle rette Ditt hjerte mot ham,
18at Du skulle se til ham hver morgen og prøve ham hvert øyeblikk?
19Hvor lenge? Kan Du ikke bare vende Ditt blikk bort fra meg og la meg være for meg selv til jeg svelger mitt spytt?
20Har jeg syndet? Hvilken skade har jeg gjort Deg, Du som våker over mennesket? Hvorfor har Du satt meg opp som skyteskive for Deg, så jeg er en byrde for meg selv?
21Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning? For nå legger jeg meg ned i støvet, og Du leter nøye etter meg, men jeg er der ikke lenger.»