1Da tok Job ordet og sa:
2«Å, om min sorg til fulle kunne bli veid, og min ulykke lagt på vektskålen sammen med den!
3For da ville den vise seg tyngre enn sanden ved havet; derfor kom mine ord så ubetenkt.
4For Den Allmektiges piler sitter i meg. Min ånd drikker av deres gift. Guds redsler fylker seg mot meg.
5Skriker villeslet når det har gress, eller rauter oksen over sitt fôr?
6Kan mat uten smak spises hvis den ikke er saltet? Eller er det noen smak i eggehviten?
7Min sjel nekter å røre ved dette; det er som bedervet mat for meg.
8Måtte jeg bare få min bønn oppfylt, om bare Gud ville gi meg det som er mitt håp!
9Måtte bare Gud bestemme seg for å knuse meg, om Han bare ville gi sin høyre hånd fritt løp og gjøre det forbi med meg!
10Da hadde jeg fremdeles trøst; selv om jeg får smerte uten skånsel, ville jeg juble, for jeg har ikke avvist Den Helliges Ord.
11Hvilken styrke har jeg, så jeg ennå skulle vente? Hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
12Er min styrke den samme som i steinene? Eller er mitt kjøtt av bronse?
13Har jeg vel noen hjelp i meg selv? Er alt håp om redning drevet bort fra meg?
14Mot den som er fortvilet, skulle hans venn vise barmhjertighet, så han ikke forlater frykten for Den Allmektige.
15Mine brødre gikk fram med svik, lik en bekk, som strømmende bekker som ble borte.
16De er mørke på grunn av is, og snøen forsvinner i dem.
17Men når tørketiden kommer, er de ikke der. Når det er hete, er de borte fra sine elvefar.
18Det leiet de følger, svinger av, de blir bare borte og går tapt.
19Karavanene fra Tema skuer, de reisende fra Saba håper på dem.
20De ble til skamme, for det var noe de stolte på. De kom dit og ble skuffet.
21Sannelig, nå er dere blitt likedan, dere ser det som skremmer, og blir redde.
22Sa jeg noen gang: ‘Gi meg?’ eller: ‘Bruk av deres rikdom til en bestikkelse for meg?’
23eller: ‘Redd meg fra fiendens hånd?’ eller: ‘Forløs meg fra grusomme menneskers hånd?’.
24Lær meg, så skal jeg tie. Hjelp meg å forstå hvor jeg for vill!
25Hvor virkningsfull er en rett tale! Men hvilken kraft er det i deres irettesettelse?
26Har dere bare til hensikt å gjendrive mine ord, den fortviltes tale, som er lik vinden?
27Selv den farløse kaster dere lodd om, og dere kjøpslår om deres venn.
28Men nå må dere se på meg, for jeg kan ikke lyve dere rett opp i ansiktet.
29Jeg ber dere, vend om, så det ikke blir gjort urett! Ja, vend om, for her står min rettferdighet fast.
30Finnes det noen urett på min tunge? Kan ikke min gane skjelne det fordervelige?