1Da tok temanitten Elifas ordet og sa:
2«Hvis en prøver seg med et ord til deg, vil du da bli trett av det? Men hvem kan vel holde seg fra å tale?
3Sannelig, du har selv rettledet mange, og de svake hender har du styrket.
4Dine ord holdt oppe den som var nær ved å falle, og de sviktende knær har du styrket.
5Men nå, når det kommer over deg selv, siger du sammen. Det rammer deg, og du forskrekkes.
6Er det ikke din frykt du setter din lit til? Og er ikke dine ulastelige veier ditt håp?
7Tenk etter, når gikk en uskyldig til grunne? Eller hvor er de rettskafne som noensinne ble utslettet?
8Jeg har ikke sett annet enn at de som dyrker misgjerning og sår elendighet, høster det samme.
9Ved Guds pust går de til grunne, og ved Hans vredes ånde fortæres de.
10Brølet fra løven, røsten av den farlige løven og tennene til ungløvene blir knust.
11Den gamle løven går til grunne av mangel på bytte, og ungene til løvinnen blir spredt.
12Til meg snek ord seg inn, og som en hviskende lyd fanget mitt øre noe av det.
13Under urolige tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller over menneskene,
14da ble jeg grepet av frykt og beven, som fikk alle mine bein til å skjelve.
15En ånd for over mitt ansikt. Håret på min kropp reiste seg.
16Den sto stille, men jeg kunne ikke skjelne utseendet den hadde. En skikkelse var rett for øynene mine, det var stillhet. Jeg hørte en stemme som sa:
17Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren innfor sin Skaper?
18Når Han ikke kan stole på sine tjenere og regner med dårskap hos sine engler,
19hva da med dem som bor i hus av leire, med sin grunnvoll i støvet, de som smuldrer som møllen?
20Fra morgen til kveld blir de knust. De går fortapt for evig, uten at noen legger merke til det.
21Rykkes ikke deres teltsnor opp? De dør, men ikke med visdom.