1Etter det åpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble født.
2Job tok til orde og sa:
3«Må den bare forgå, den dagen jeg ble født, sammen med den natten det ble sagt: ‘Et guttebarn er unnfanget.’
4Den dagen – måtte den være mørke! Måtte ikke Gud søke den fra det høye, og måtte ikke lyset skinne på den!
5Måtte mørke og dødsskygge kreve den tilbake! Måtte en sky legge seg over den! La bare det svarte ved den dagen skremme den!
6Den natten – måtte mørke gripe den! Måtte den ikke fryde seg blant årets dager! Måtte den ikke komme med blant månedenes tall!
7Ja, den natten – måtte den bare være ufruktbar! Måtte intet lykkerop lyde på den!
8Måtte de som forbanner dagen, bare forbanne den, de som er klare til å vekke Leviatan.
9Måtte morgenstjernene på den bli til mørke! Måtte den vente på lyset, uten å få det, uten å se glimt av morgenrøden,
10fordi den ikke stengte morslivets dører for meg, og ikke skjulte plagen fra mine øyne.
11Hvorfor kunne jeg ikke dø i mors skjød, forgå da jeg kom ut fra morslivet?
12Hvorfor tok knærne imot meg? Hvorfor var det bryst jeg fikk die?
13For da kunne jeg bare ligge i ro og tie, jeg kunne sove, da var det bare hvile for meg,
14sammen med konger og jordens rådgivere, de som bygde seg ruiner,
15eller med fyrster som hadde gull, som fylte sine hus med sølv.
16Eller hvorfor ble jeg ikke gjemt som et ufullbåret foster, som spedbarn som aldri fikk se lyset?
17Der slutter de ugudelige å rase, der hviler den som har mistet sin kraft,
18der er fangene sammen i ro, de hører ikke slavedriverens røst.
19Liten og stor er der, og slaven er fri fra sin herre.
20Hvorfor gis det lys til den som har møye, og liv til den som er bitter i sjelen –
21til dem som venter på døden, uten at den kommer, og som leter etter den mer enn etter skjulte skatter;
22som gleder seg med jubel og fryder seg når de finner graven
23– til den mannen som fikk sin vei skjult, den som Gud har stengt inne!
24For i stedet for brød har jeg sukk, og mine stønn strømmer ut som vann.
25For det fryktelige som jeg fryktet, er kommet over meg, og det jeg hadde angst for, har nådd meg.
26Jeg har ikke fred, og jeg har ingen ro. Jeg får ikke hvile, for uroen kommer.»