1Men nå spotter de meg, de som har færre levedager enn jeg. Deres fedre foraktet jeg slik at jeg ikke engang ville sette dem sammen med hundene som voktet småfeet mitt.
2Sannelig, hva kunne styrken i deres hender utrette for meg, de hadde jo tapt sin fulle kraft.
3De er utmagret av nød og sult, de gnager på sin føde i den tørre og tomme ødemarken.
4De plukker melde mellom buskene, og røtter av gyvelbusken er deres føde.
5De er drevet bort fra samfunnets fold, folk roper etter dem som tyver.
6I kløftene i dalen må de bo, i hull i jorden og klippene.
7Blant buskene skriker de og huker seg ned under neslene.
8De var sønner av dårer, ja navnløse sønner. De ble fordrevet fra landet.
9Men nå er jeg blitt deres spottesang, ja, jeg er blitt deres ordtak.
10De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg. De nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.
11Fordi Han har løsnet min buestreng og fornedret meg, har de kastet av seg hemningene for meg.
12Ved min høyre hånd skyter yngelen opp. De slår unna mine føtter, og de legger sine veier til undergang for meg.
13De ødelegger min sti, de gjør seg rike på min ulykke, men selv har de ingen hjelper.
14De kommer som gjennom en vid revne. Med ødeleggelse trenger de seg fram.
15Redsler velter over meg. Som en storm forfølger de min ære, og min velstand blir borte som en sky.
16Nå utøses min sjel i meg. Dager med fornedrelse griper tak i meg.
17Det er natt, mine bein blir gjennomboret i meg, og min tærende smerte hviler aldri.
18Med veldig styrke slites min kledning, det strammes rundt meg som kragen på min kjortel.
19Han har styrtet meg ned i gjørmen, jeg er å ligne med støv og aske.
20Jeg roper til Deg, men Du svarer meg ikke. Jeg står fram, Du ser meg.
21Du har vendt Deg mot meg i grusomhet. Med Din sterke hånd forfølger Du meg.
22Du løfter meg opp til stormen og lar meg ri av sted på den. Du lar meg forgå mens den raser.
23For jeg vet at Du fører meg i døden, til huset der alle levende skal samles.
24Sannelig, Han rekker ikke ut sin hånd mot en ruinhaug, når den roper i nøden.
25Har ikke jeg grått for dem på den tunge dag? Har ikke min sjel sørget over den fattige?
26Men da jeg ventet det gode, kom det onde. Da jeg håpet på lyset, kom mørket.
27Det koker i mitt indre, jeg har ikke ro. Dager med fornedrelse er kommet over meg.
28Jeg går dyster av sorg, uten å se sollyset. Jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp.
29Jeg er blitt sjakalenes bror og strutsenes venn.
30Min hud er blitt svart og skaller av meg. Mine bein brenner av feber.
31Min harpe er stemt til sorg og min fløyte til de gråtendes røst.