1Job fortsatte med sin visdomstale, og sa:
2«Å, om jeg kunne være som i månedene som var, som i dagene da Gud våket over meg.
3Da lyste Hans lampe over mitt hode, ved Hans lys kunne jeg vandre i mørket.
4Slik var jeg i min manndoms dager, da Guds fortrolighet hvilte over mitt telt.
5Da var Den Allmektige fortsatt med meg, og mine barn var rundt meg.
6Da var mine skritt badet i fet melk, og klippen lot det strømme olje ut til meg.
7Når jeg gikk ut til byporten og tok mitt sete på torget,
8gikk de unge mennene og gjemte seg når de så meg, og de eldre reiste seg og ble stående.
9Fyrstene avholdt seg fra å tale, og de la hånden for munnen.
10Stormennenes stemme stilnet, deres tunge hang fast i ganen.
11Det øret som hørte, velsignet meg, og det øyet som så, ga meg godt vitnesbyrd.
12For jeg utfridde den fattige som ropte, den farløse som ingen hjelper hadde.
13Velsignelsen fra en som var på undergangens rand, kom over meg, og jeg fikk enkens hjerte til å juble av glede.
14Jeg kledde meg i rettferdighet, og den dekket meg, ja, som en kappe og en lue var min rett.
15Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.
16Jeg var en far for den fattige, og jeg utforsket saken for en jeg ikke kjente.
17Jeg knuste kjevene på ugjerningsmannen og dro offeret ut fra hans tenner.
18Da sa jeg: ‘I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli mange som sanden.
19Min rot strekker seg ut til vannene, og duggen ligger hele natten på min gren.
20Min ære fornyes i mitt indre, og min bue er som ny i min hånd.’
21Det var på meg de hørte, de ventet og tidde for å lytte til mitt råd.
22Etter at jeg hadde talt mine ord, svarte de ikke, men min tale senket seg over dem.
23De ventet på meg som på regnet, og de åpnet sin munn vidt opp som for vårregnet.
24Jeg oppmuntret dem når de ikke kunne tro, mitt ansikts lys foraktet de ikke.
25Jeg valgte veien for dem, og jeg satt som overhode. Så bodde jeg som en konge blant hærstyrkene, lik en som trøster de sørgende.