1Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2«Så sant Gud lever, Han som har tatt fra meg min rett, Den Allmektige, som har latt min sjel bli bitter,
3så lenge det er livspust i meg og Guds ånde er i min nese,
4skal ikke mine lepper tale ondskap, og min tunge ikke uttale svik.
5Må det være langt fra meg å rettferdiggjøre dere. Helt til jeg må gi opp min ånd, vil jeg ikke gi fra meg min uskyld.
6Jeg holder fast på min rettferdighet, og vil ikke forkaste den. Mitt hjerte skal ikke anklage meg for noen av mine dager.
7Må det bare gå min fiende som den ugudelige, og han som står opp imot meg, som den urettferdige.
8For hva er den ugudeliges håp, selv om han tilriver seg mye, når Gud rykker bort hans sjel?
9Hører Gud hans rop når trengselen kommer over ham?
10Kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han rope til Gud til enhver tid?
11Jeg vil lære dere om Guds hånd. Det rådet som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule.
12Sannelig, dere har jo alle sett det, hvorfor kommer dere da med tomhet til ingen nytte?
13Dette er det ugudelige menneskets del hos Gud, og den arv voldsmennene får fra Den Allmektige:
14Blir hans barn mange, er det for sverdet. Hans avkom får ikke mette seg med brød.
15De som overlever, skal døden begrave, og enkene etter dem skal ikke gråte.
16Selv om han hoper opp sølv som støv og samler klær som leire,
17skal den rettferdige kle seg med det han samler, og den uskyldige skal fordele sølvet.
18For han har bygd sitt hus som en møll, ja, som en løvhytte lagd av en vaktmann.
19Den rike mann legger seg ned, men blir ikke hentet. Han åpner sine øyne, og han er ikke der.
20Redsler innhenter ham som en flodbølge. Stormen stjeler ham bort om natten.
21Østavinden bærer ham av sted, og han blir borte, den feier ham bort fra stedet der han er.
22For det er Han som står imot ham, og Han sparer ham ikke. Han flykter fortvilet fra Hans hånd.
23De klapper hånlig for ham og piper ham bort fra stedet der han er.