1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en trone, høy og oppløftet, og slepet av Hans kappe fylte Tempelet.
2Serafer sto over Ham, hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han.
3En ropte til en annen og sa: «Hellig, hellig, hellig er Hærskarenes Herre. Hele jorden er full av Hans herlighet!»
4Dørtersklenes fester ristet ved røsten av ham som ropte, og huset ble fylt med røyk.
5Da sa jeg: «Ve meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett Kongen, Hærskarenes Herre.»
6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glødende kullbit som han hadde tatt med en tang fra alteret.
7Han rørte ved min munn og sa: «Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er dekket over.»
8Da hørte jeg Herrens røst som sa: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss?» Da svarte jeg: «Se, her er jeg. Send meg!»
9Han sa: «Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå. Dere skal se og se, men ikke skjønne.
10Tett til hjertet på dette folket med fett, gjør ørene tunghørte, og klin øynene til, så de ikke ser med sine øyne, hører med sine ører, eller forstår med sitt hjerte, så de kan vende om og bli legt.»
11Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre?» Og Han svarte: «Til byene ligger øde og det ikke er noen som bor der, og det ikke finnes et menneske i husene, og landet ligger øde og dødt,
12til Herren har ført menneskene langt bort, og mange steder er forlatt midt i landet.
13Om det ennå er en tiendedel igjen i landet, skal den vende tilbake for å tilintetgjøres. Men som et terebintetre eller en eik får en stubbe igjen når det hogges ned, slik skal en hellig sæd være stubben av folket.»