1La meg nå synge for min Elskede, min Elskedes sang om Hans vingård: Min Elskede har en vingård på en ekstra fruktbar høyde.
2Han hakket den opp og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse. Han forventet at den skulle gi druer, men råtten frukt var alt den ga.
3«Og nå, du som hører til i Jerusalem og du mann av Juda, døm nå mellom Meg og Min vingård!
4Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som Jeg ikke har gjort? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor ga den ikke annet enn råtten frukt?
5Nå skal dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket.
6Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller luket, men det skal vokse tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den.»
7For vingården til Hærskarenes Herre er Israels hus, og menneskene i Juda er det Han har plantet og det Han fryder seg ved. Han forventer rettferdig dom – men se, det var bare blodsutgytelse – og rettferdighet – men se, det var bare nødrop.
8Ve dem som legger hus kloss i hus eller mark inntil mark helt til det ikke finnes mer plass, og dere bor alene i hjertet av landet.
9Hærskarenes Herre har latt det lyde for mine ører: «Sannelig, mange hus skal legges øde, store og vakre hus, ingen skal bo der.
10For en vingård som pløyes på ti dager, skal kaste av seg en bat, og en homer såkorn skal gi en efa tilbake.»
11Ve dem som står tidlig opp om morgenen for å jage etter sterk drikk. De holder på helt til natten kommer, til vinen beruser dem.
12Lyre og harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om, og de har ikke tanke for Hans gjerning.
13Derfor føres mitt folk i landflyktighet, fordi de mangler kunnskap. Deres stormenn blir utsultet, og mengden uttørkes av tørst.
14Derfor har dødsriket strukket seg ut og åpnet sitt gap uten grenser. Ned dit farer de, både de fornemme og hopen, sammen med larmen og den som jubler.
15Mennesket skal bøyes, hver mann bli ydmyket, ja, stolte blikk skal ydmykes.
16Men Hærskarenes Herre skal bli opphøyet i dommen, og Gud, Den Hellige, skal være helliget i rettferdighet.
17Da skal lammene beite på egen beitemark, og fremmede spise av de fetes ødeland.
18Ve dem som sleper på misgjerning med tau av svik, og på synd som med kjerrerep.
19De sier: «La Ham bare skynde seg og haste med sitt arbeid, så vi kan få se det. La det bare komme nærmere, det råd Israels Hellige gir, så vi kan få kjenne det.»
20Ve dem som kaller ondt for godt, eller godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, eller lys i stedet for mørke, som gjør bittert til søtt eller søtt til bittert.
21Ve dem som er vise i egne øyne og anser seg selv å være kloke.
22Ve dem som er helter i å drikke vin, ve de menn som har sin styrke i å blande sterk drikk,
23de som rettferdiggjør den skyldige mot bestikkelse, og tar rettferdigheten bort fra hver enkelt av de rettferdige!
24Derfor, slik ildtunger oppsluker halm og agnene fortæres av flammen, skal deres rot råtne bort, og deres knopp fyke opp som støv, fordi de har forkastet Hærskarenes Herres lov og foraktet Israels Helliges ord.
25Derfor er Herrens vrede opptent mot Hans folk. Han har rakt sin hånd ut mot dem, og Han slår dem så fjellene skjelver. Likene deres ligger som avfall midt på gaten. Tross alt dette er ikke Hans vrede vendt bort, men Hans hånd er ennå rakt ut.
26Han skal løfte et banner for folkeslagene fra fjerne strøk og lokke på dem fra jordens ende. Sannelig, raskt og hastig skal fienden komme.
27Ingen av dem skal bli trette eller snuble, ingen skal slumre eller sove. Beltet de har om livet, skal ikke løsnes, og deres sandalrem revner ikke.
28Deres piler er skarpe, og alle buer er spent. Hovene på hestene er som flint, og vognhjulene som en virvelvind.
29Hans brøl er som en løvinne, han skal brøle som unge løver. Ja, de brøler og griper byttet. De bærer det bort i trygg forvaring, og ingen kan utfri.
30På den dagen skal fienden brøle mot Israel, som brølet fra havet. Skuer noen utover landet, ser de bare mørke og trengsel. Lyset er blitt formørket av skyene.