1Den rettferdige går til grunne, og ingen legger seg det på hjertet. Trofaste menn rives bort, men ingen forstår at den rettferdige rives bort fra ondskapen.
2Han går inn til fred. De hviler på sitt leie, og hver av dem vandrer bent fram.
3«Men kom hit, dere spåkonens barn, avkom av ekteskapsbryteren og horkvinnen!
4Hvem gjør dere narr av? Mot hvem er det dere gapskratter og rekker tunge? Er dere ikke selv overtredelsens barn, løgnens slekt,
5dere som brenner av lyst mellom terebintene og under hvert grønt tre, dere som slakter barn i dalene, i kløfter blant klippene?
6Din del er mellom de glatte steinene i bekken. De er din lodd! Også for dem har du utøst drikkoffer og ofret grødeoffer. Skulle Jeg bli trøstet av dette?
7På et høyt og mektig fjell har du redd din seng. Dit opp gikk du for å ofre slaktoffer.
8Bak døren og dørstolpen satte du ditt minnesmerke. Du vendte deg bort fra Meg, kledde av deg og kløv opp. Du lagde god plass i din seng og gjorde en avtale med dem. Du elsket deres seng, hvor du så dem nakne.
9Du gikk til kongen med salveolje og skaffet deg store mengder parfyme. Du sendte budbærere langt av sted og steg helt ned til dødsriket.
10Du ble utslitt på din lange vei. Likevel sa du ikke: ‘Alt håp er ute.’ Du fant selv ny livskraft for din hånd. Derfor ble du ikke skrøpelig.
11Hvem var det du var redd for og fryktet, siden du har løyet og ikke husket på Meg, og ikke lagt deg det på hjertet? Er det fordi Jeg har holdt Meg taus i lange tider at du ikke har fryktet Meg?
12Jeg skal kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, men de skal ikke bli til gagn for deg.
13Når du roper, så la bare din samling av avgudsbilder utfri deg. Men vinden skal føre dem alle av sted, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til Meg, skal arve landet, og ta Mitt hellige berg i eie.»
14Han sier: «Bygg! Bygg! Gjør veien klar! Ta snublesteinen bort fra veien for Mitt folk.»
15For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: «I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de nedbøydes hjerte levende.
16Jeg anklager ikke for evig og er ikke alltid vred. Da ville ånden svikte for Mitt ansikt, ja, de livsånder Jeg har dannet.
17På grunn av hans grådige misgjerning ble Jeg vred og slo ham. Jeg skjulte Meg og var vred, men han gikk bare videre dit han selv ville.
18Jeg har sett hans veier, og Jeg vil lege ham. Jeg skal lede ham og igjen trøste ham og hans sørgende.
19‘Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred til den som er langt borte og den som er nær ved’, sier Herren. «Jeg leger ham.»
20Men de ugudelige er som det opprørte hav når det ikke kan være stille, og bølgene rører opp gjørme og skitt.
21«Det finnes ingen fred for de ugudelige», sier min Gud.