1Hvem trodde det budskapet vi hørte? For hvem ble Herrens arm åpenbart?
2Han skjøt opp som en spire for Hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen vakker skikkelse og ingen herlighet vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
3Han var foraktet og forkastet av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for ingenting.
4Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, mens vi regnet Ham som rammet, slått av Gud og gjort elendig.
5Men Han ble såret for våre lovbrudd, Han ble knust for våre synder. Straffen rammet Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
6Vi for alle vill som sauer. Vi vendte oss hver til sin vei. Misgjerningen vi alle var skyld i, la Herren på Ham.
7Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier mens den klippes, åpnet Han ikke sin munn.
8Ved trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land, hvem i Hans slektsledd la merke til at Han ble rammet for Mitt folks synders skyld?
9Han ga Ham Hans grav blant ugudelige, men hos en rik var Han i sin død, for Han hadde ikke gjort noen voldsgjerning og det var ikke svik i Hans munn.
10Men det behaget Herren å knuse Ham. Han slo Ham med sykdom. Ved at Du gjorde Hans sjel til skyldoffer, skal Han få se etterkommere, og Han får mange dager. Det Herren har behag i, har framgang i Hans hånd.
11Fordi Hans sjel har lidt skal, Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham, skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerninger.
12Derfor skal Jeg gi Ham de mange til del, og Han skal få de sterke som bytte, fordi Han utøste sin sjel like til døden, og ble regnet blant overtredere. Han bar manges synd, og gikk i forbønn for lovbrytere.