1«Hør på Meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren: Se på berget dere ble hogd ut av, og til hullet i avgrunnen dere ble gravd ut av.
2Se på deres far, Abraham, og på Sara, som fødte dere. For da han bare var én, kalte Jeg ham, velsignet ham og gjorde ham tallrik.»
3For Herren trøster Sion, Han trøster alle de øde stedene der. Han vil gjøre hennes ødemark lik Eden og hennes ørken til en Herrens hage. Fryd og glede skal finnes i den, lovprisning og lyden av sang.
4«Lytt til Meg, Mitt folk, legg øret til Meg, Mitt folkeferd: For lov skal utgå fra Meg, og Jeg skal la Min rett hvile som et lys for folkene.
5Min rettferdighet er nær, Min frelse går ut, og Mine armer skal dømme folkene. Fjerne kyster skal vente på Meg, og de skal sette sitt håp til Min arm.
6Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden eldes som et klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min frelse varer til evig tid, og Min rettferdighet skal aldri ta slutt.
7Hør på Meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har Min lov i deres hjerte: Frykt ikke for menneskers hån, vær ikke redd deres spott.
8For møll skal fortære dem som et klesplagg, og mark skal fortære dem som ull. Men Min rettferdighet varer til evig tid, og Min frelse fra slekt til slekt.»
9Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i de eldste dager, i tidligere slekter. Var det ikke Du som hogg Rahab i stykker og gjennomboret sjøuhyret?
10Var det ikke Du som tørket ut havet, vannene i det store dypet, som gjorde havets dyp til en vei der de forløste kunne gå over?
11Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med jubel og evig glede over sitt hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme.
12«Ja, Jeg er Den som trøster dere. Hvem er du som frykter en mann som skal dø, og for et menneskebarn som skal visne som gress.
13Du glemmer Herren, din Skaper, som strakk ut himmelen og grunnfestet jorden. Hver dag har du vært redd for undertrykkerens vrede, når han gjorde seg klar til å ødelegge. Hvor er undertrykkerens vrede?
14Snart skal den som ligger i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og han skal ikke mangle brød.
15Jeg er Herren din Gud, som satte havet i opprør så bølgene buldret. Hærskarenes Herre er Hans navn.
16Jeg har lagt Mine ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd, så Jeg kan plante himmelen, grunnfeste jorden og si til Sion: ‘Du er Mitt folk.’
17Våkn opp, våkn opp! Stå opp, Jerusalem, du som av Herrens hånd har fått drikke av Hans vredes beger. Du har drukket skålen fra beruselsens beger og tømt det helt.
18Blant alle sønnene hun har født, er det ingen til å lede henne. Det er ingen som tar henne i hånden blant alle sønnene hun har fostret.
19Dette har rammet deg. Hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og undergang, hungersnød og sverd, hvordan skal Jeg trøste deg?
20Dine sønner er utmattet, de ligger ved alle gatehjørner, som en antilope i et garn. De er fulle av Herrens vrede, av din Guds trussel.
21Hør derfor dette, du som er elendig og beruset, men ikke av vin.
22Så sier din Herre, Herren og din Gud, som fører saken for sitt folk: «Se, Jeg har tatt beruselsens beger av din hånd, skålen fra Mitt vredes beger, du skal aldri mer drikke av den.
23Men Jeg skal gi det i hånden på dem som plager deg, de som sa til din sjel: ‘Legg deg ned, så vi kan gå over deg.’ Du har gjort din rygg til flat mark, som en gate, for dem som går på den.»