1I det fjortende året til kong Hiskia skjedde det: Sankerib, Assurs konge, kriget mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem.
2Da sendte kongen av Assur rabsaken med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. Han stilte seg ved vannledningen fra den øvre dammen, som var ved landeveien til Vaskevollen.
3Da kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, ut til ham.
4Da sa kommandanten til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assurs konge: ‘Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til?
5Jeg må si du taler om å ha planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til?
6Se! Du setter din lit til en knekket stav av siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham.
7«Men hvis du sier til meg: ‘Vi setter vår lit til Herren vår Gud’, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret skal dere tilbe’?»
8Derfor vil jeg nå oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assurs konge, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem.
9Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste stattholder blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk?
10Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kriget mot dette landet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: «Gå til krig mot dette landet og ødelegg det!»’»
11Da sa Eljakim, Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på judeisk mens folket på muren hører på.»
12Men kommandanten sa: «Er det til din herre og til deg min herre har sendt meg for å tale disse ord, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?»
13Så sto kommandanten opp og ropte på judeisk med høy røst: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge!
14Så sier kongen: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne utfri dere.
15La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.»’
16Hør ikke på Hiskia! For så sier Assurs konge: ‘Betal skatt til meg og slutt fred med meg, og kom ut til meg. Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn.
17Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget land, et land med korn og most, brød og vingårder.
18Se til at Hiskia ikke får forføre dere ved å si: «Herren skal fri oss ut!» Har vel noen av folkeslagenes guder noen gang fridd sitt land fra Assurs konges hånd?
19Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim? Sannelig, har de reddet Samaria fra min hånd?
20Hvem er det blant alle disse landenes guder som har reddet sine land fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem fra min hånd?’»
21Men de tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!»
22Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham kommandantens ord.