1Ve deg som plyndrer, som selv ikke er blitt plyndret, du som går fram med svik, selv om andre ikke har sveket deg. Når du er ferdig med å plyndre, skal du selv bli plyndret. Når du har sluttet å gå fram med svik, skal de andre svike deg.
2Herre, vær oss nådig! Vi setter vårt håp til Deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vær vår frelse også i trengselens tid.
3Når larmen høres, skal folkene flykte. Ved Din opphøyelse blir hedningfolkene spredt.
4Deres bytte skal samles som gresshoppen samler. Slik gresshoppene løper til og fra, slik skal man løpe etter det.
5Opphøyet er Herren, for Han bor i det høye. Han fyller Sion med rett og rettferdighet.
6Det skal komme trygge tider for deg, rike på frelse, visdom og kunnskap. Herrens frykt er den skatten det får.
7Sannelig, deres løvehelter skal rope utenfor, fredens sendebud skal gråte sårt.
8Hovedveiene ligger øde, den veifarende er der ikke mer. Han har brutt pakten, han har foraktet byene, han har ingen aktelse for noe menneske.
9Landet sørger og lider forfall, Libanon er skamfull og visner. Saron er lik en ørken, og Basan er ristet nakent. Det er også Karmel.
10«Nå vil Jeg reise Meg», sier Herren. «Nå opphøyer Jeg Meg, nå skal Jeg rage høyt.
11Dere skal unnfange agner og føde halm. Deres åndepust skal fortære dere som ild.
12Folkene skal bli brent til kalk. Som nedhogne tornebusker skal de brennes på ilden.
13Dere som er langt borte, hør hva Jeg har gjort. Dere som er nær ved, erkjenn min makt!»
14Synderne på Sion skjelver av redsel. De ugudelige er grepet av angst: «Hvem av oss kan bo ved fortærende ild? Hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
15Den som vandrer rettferdig og fører oppriktig tale, den som forakter å få vinning gjennom undertrykkelse, hans hender avviser å ta imot bestikkelser, den som lukker ørene for tale om blodsutgytelse, og lukker øynene så han ikke skal se ondskap,
16han skal bo på høydene, hans forsvarsborg skal være klippefestninger. Han får sitt brød, og vannforsyningen er trygg.
17Dine øyne skal se Kongen i Hans skjønnhet. De skal skue landet langt borte.
18Ditt hjerte skal grunne på redselen: «Hvor er skriveren? Hvor er han som veier opp? Hvor er han som teller tårnene?»
19Det grusomme folket skal du ikke se mer, folket med en vanskelig og uforståelig tale, med et fremmed språk som ingen kan forstå.
20Se Sion, høytidens by! Dine øyne skal se Jerusalem, trygghetens bolig, teltet som ikke blir flyttet. Aldri skal teltpluggene rives av, ingen av snorene skal kuttes.
21For der er Herren, Den Mektige, for oss, på stedet med brede elver og floder, der ingen skute skal føres med årer eller noe mektig skip seile forbi.
22For Herren er vår Dommer! Herren er vår Lovgiver! Herren er vår Konge! Han skal frelse oss!
23Men dine tau bare løsner, de kunne ikke holde masten støtt, de kunne ikke spenne seilet stramt. Da skal det rike byttet fordeles. Også de lamme tar sitt bytte.
24Men ingen som bor der, skal si: «Jeg er syk.» For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt.