Bible

1 Ve dem som farer ned til Egypt for å få hjelp og setter sin lit til hester, de som stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så veldig sterke. Men de ser ikke hen til Israels Hellige, og søker ikke Herren. 2 Men det er Han som er vis, Han lar det onde komme. Sine ord tar Han ikke tilbake, men Han reiser seg mot dem som gjør ondt, mot deres hus og mot hjelpen som kommer fra dem som gjør urett. 3 Egypterne er mennesker og ikke Gud. Deres hester er kjøtt og ikke ånd. Når Herren rekker ut sin hånd, vil hjelperen snuble, og den som blir hjulpet, skal falle. De skal gå til grunne alle sammen. 4 For så sier Herren til meg: «Slik en løve brøler, ja, som den unge løven brøler over sitt bytte – selv når en flokk av gjetere samler seg mot den, blir den ikke skremt av deres røst, og den gjemmer seg ikke når de bråker – slik skal Hærskarenes Herre komme ned for å stride på Sions berg og på høyden der.» 5 Som fuglene flyr omkring, slik skal Hærskarenes Herre verge Jerusalem. Han skal verge og utfri den. Han går forbi, og Han berger. 6 Vend om til Ham dere gjorde så sterkt opprør mot, dere Israels barn! 7 For på den dagen skal hver mann kaste fra seg sine avguder av sølv og av gull, et verk av deres egne hender, et verk som fører til synd. 8 Da skal Assur falle for sverdet, ikke en manns sverd. Et sverd som ikke svinges av dødelige mennesker, skal ødelegge ham. Han skal flykte fra sverdet og hans unge menn blir satt til tvangsarbeidere. 9 Hans klippe skal bli borte i redsel, hans fyrster skal forferdes for banneret, sier Herren. Hans ild er på Sion, Hans smelteovn i Jerusalem.