1Derfor, hellige søsken, dere som har del i det himmelske kall, rett sinnet mot vår bekjennelses Apostel og Øversteprest, Kristus Jesus.
2Han var trofast mot Ham som innsatte Ham, slik Moses også var trofast i hele Hans hus.
3For Han er regnet verdig til mer ære enn Moses, slik den som bygger et hus, får større ære enn huset selv.
4Hvert hus blir bygd av noen, men Han som bygde alle ting, er Gud.
5Vel var Moses trofast i hele Hans hus som tjener, til et vitnesbyrd om alt det som skulle bli omtalt senere.
6Men Kristus var trofast som Sønn over sitt eget hus, og vi er Hans hus, om vi helt til enden holder fast på frimodigheten og den ros håpet gir.
7Derfor, som Den Hellige Ånd sier: « I dag, om dere hører Hans røst,
8da forherd ikke deres hjerter som ved opprøret, på fristelsens dag i ørkenen.
9Det var der deres fedre fristet og prøvde Meg, de som hadde sett Mine gjerninger i 40 år.
10Derfor ble Jeg vred på den slekten og sa: De farer alltid vill i hjertet og har ikke kjent Mine veier.
11Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile.»
12Se til, søsken, at det ikke er et ondt vantroens hjerte i noen av dere, så dere faller fra Den levende Gud.
13Men forman hverandre daglig, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.
14For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen,
15for det blir sagt: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som under opprøret.»
16For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses?
17Hvem var Han vred på i 40 år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen?
18Og hvem andre enn dem som ikke hadde vært lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile?
19Vi ser da at de kunne ikke komme inn på grunn av vantro.