1Herren talte til Moses: «Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.
2Men hvis du nekter å la dem fare, se, da skal Jeg slå hele landområdet ditt med frosker.
3Da skal det vrimle av frosker i elven, og de skal krype opp og komme inn i huset ditt, i soverommet ditt, i sengen din, i huset til tjenerne dine, inn blant folket ditt, i bakerovnene og deigtrauene deres.
4Froskene skal komme opp til deg, folket ditt og alle tjenerne dine.»
5Så talte Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut hånden og staven din over elvene, kanalene og dammene, og la froskene komme opp over landet Egypt!»
6Så rakte Aron hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket landet Egypt.
7Spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster og førte frosker opp over landet Egypt.
8Da kalte Farao på Moses og Aron og sa: «Bønnfall Herren om at Han må ta froskene bort fra meg og mitt folk! Da skal jeg la folket fare, så de kan ofre til Herren.»
9Moses sa til Farao: «Du skal få æren av å si når jeg skal gå i forbønn for deg, tjenerne og folket ditt, så froskene blir fordrevet fra dere og husene deres og bare er igjen i elven.»
10Da sa han: «I morgen.» Moses sa: «La det bli som du har sagt, så du kan kjenne at det ikke finnes noen som Herren vår Gud.
11Froskene skal bli borte fra deg, fra husene dine, tjenerne dine og folket ditt. De skal bare bli igjen i elven.»
12Så gikk Moses og Aron ut fra Farao. Moses ropte til Herren om froskene som Han hadde sendt mot Farao.
13Da gjorde Herren etter Moses’ ord. Froskene døde i husene, på gårdsplassene og på jordene.
14De dynget dem opp i haug på haug, og landet stinket.
15Men da Farao så at utfrielsen kom, forherdet han sitt hjerte og hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.
16Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå på støvet på jorden, så det blir til mygg over hele landet Egypt.»
17Dette gjorde de; Aron rakte hånden og staven ut og slo på støvet på jorden. Da kom det mygg både på mennesker og dyr. Alt støvet i landet ble til mygg over hele landet Egypt.
18Spåmennene arbeidet med sine hemmelige kunster for å få fram mygg, men de klarte det ikke. Det var mygg både på mennesker og dyr.
19Da sa spåmennene til Farao: «Dette er Guds finger.» Men Faraos hjerte var fortsatt forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.
20Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg foran Faraos ansikt idet han går ut til vannet. Så skal du si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.
21Hvis du ikke lar Mitt folk fare, se, da skal Jeg sende fluesvermer over deg og tjenerne dine, over folket ditt og husene deres. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, også jorden de står på.
22På den dagen skal Jeg skille ut landet Gosen, der Mitt folk holder til, så det ikke vil være noen fluesverm der. Det skjer for at du skal kjenne at Jeg er Herren i landets midte.
23Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.»
24Herren gjorde dette. Tykke fluesvermer kom inn i Faraos hus, i huset til tjenerne hans og inn over hele landet Egypt. Landet ble ødelagt av fluesvermene.
25Da kalte Farao på Moses og Aron, og sa: «Gå og ofre til deres Gud her i landet!»
26Men Moses sa: «Det vil ikke være rett å gjøre det, for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en styggedom for egypterne. Hvis vi for egypternes øyne ofrer det som er en styggedom for dem, ville de ikke da steine oss?
27Vi vil dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik Han sier til oss.»
28Da sa Farao: «Jeg skal la dere fare, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere får ikke dra så langt av sted. Gå i forbønn for meg!»
29Da sa Moses: «Se, jeg går bort fra deg, og jeg skal bønnfalle Herren for deg om at fluesvermene skal bli borte fra Farao, tjenerne og folket hans i morgen. Farao må bare ikke holde oss for narr flere ganger, så han ikke lar folket fare for å ofre til Herren.»
30Så gikk Moses ut fra Farao og bønnfalt Herren.
31Herren gjorde som Moses sa. Han lot fluesvermene bli borte fra Farao, tjenerne og folket hans. Ikke én ble igjen.
32Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gangen, og han ville ikke la folket fare.