1Da sang Moses og Israels barn denne sangen for Herren. De brukte disse ordene: «Jeg vil synge for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet!
2Herren er min styrke og lovsang, og Han er blitt til frelse for meg. Han er min Gud, og jeg vil prise Ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye Ham.
3Herren er en stridsmann, Herren er Hans navn.
4Faraos vogner og hans hær har Han kastet i havet. Hans ypperste befalingsmenn sank i Sivhavet.
5De store dypene dekket over dem. De gikk til bunns som en stein.
6Din høyre hånd, Herre, har vist seg herlig i kraft. Din høyre hånd, Herre, har knust fienden.
7I Din store majestet har Du støtt ned dem som reiste seg mot Deg. Du sendte Din brennende vrede ut, den fortærte dem som halmstrå.
8Med et åndepust fra Din nese ble vannene demmet opp. Vannstrømmene sto opp som en voll. Dypene stivnet til midt i havet.
9Fienden sa: ‘Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele byttet. Min sjel skal mettes ved å innta dem. Jeg drar sverdet, min hånd skal ødelegge dem.’
10Du blåste med Din ånde, havet dekket dem. De sank som bly i de mektige vann.
11Hvem er som Du blant gudene, Herre? Hvem er som Du, herlig i hellighet, fryktinngytende i ære, Du som gjør under?
12Du rakte ut Din høyre hånd; jorden slukte dem.
13Ved Din miskunnhet leder Du dem, det folket Du har forløst. Du fører dem med Din styrke til Din hellige bolig.
14Folkene hører og skjelver. Angsten griper dem som bor i Filisterland.
15Da blir høvdingene i Edom slått av skrekk. Moabs mektige menn prøver skjelvende å gripe dem. Alle som bor i Kanaan, svinner bort:
16Frykt og gru rammer dem. Ved Din store arm blir de som forsteinet, til Ditt folk er kommet over, Herre, til folket har kommet over, det folket Du har vunnet Deg.
17Du fører dem inn og planter dem på berget som er Din arv, stedet Du har gjort til din egen bolig, Herre, helligdommen, Herre, som Dine hender har grunnlagt.
18Herren er Konge i all evighet.»
19For hestene til Farao for ut i havet sammen med vognene og krigerne på vognene hans, og Herren førte vannet i havet tilbake over dem. Men Israels barn gikk over på tørr grunn, midt i havet.
20Da tok profetinnen Mirjam, Arons søster, en tamburin i hånden. Alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner, og de danset.
21Mirjam svarte dem: «Syng for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet!»
22Så førte Moses Israel videre fra Rødehavet. De dro ut i ørkenen Sjur og gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.
23Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet der, for det var bittert. Derfor ble stedet kalt med navnet Mara.
24Folket klaget til Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»
25Så ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Da han kastet det i vannet, ble vannet friskt. Der la Han fram lov og rett for dem, og der satte Han dem på prøve.
26Han sa: «Hvis dere lytter nøye til Herren vår Guds røst, og gjør det som er rett i Hans øyne, hvis dere legger øret til Hans bud og holder alle Hans lover, da skal Jeg ikke legge på dere noen av de sykdommene som Jeg la på egypterne. For Jeg er Herren, Han som helbreder dere.»
27Så kom de til Elim, der det var tolv vannkilder og 70 palmetrær. Der slo de leir ved vannet.