1Ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem.
2«Tomt og verdiløst », sier Forkynneren. «Tomt og verdiløst, alt er tomhet.»
3Hvilken vinning har mennesket av alt sitt strev, det han strever med under solen?
4Generasjoner går og generasjoner kommer, men jorden står for evig.
5Solen går opp, og solen går ned, den jager videre til det stedet der den sto opp.
6Vinden farer mot sør og vender så mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden og kommer stadig tilbake til sitt kretsløp.
7Alle elvene renner ut i havet, likevel blir ikke havet fullt. Til det stedet elvene kom fra, dit vender de alltid tilbake igjen.
8Mange ord tretter bare ut, og mannen får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mettet av å se, heller ikke blir øret fylt opp av hva det får høre.
9Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.
10Kan det sies om noe: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vært til i eldgamle tider som var før oss.
11Ingen minnes det som kom først, og om alt det som kommer, skal det heller ikke være noe minne hos dem som kommer etter.
12Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.
13Jeg har hengitt mitt hjerte til å søke og granske ved visdom alt det som har skjedd under himmelen. Denne onde plagen har Gud gitt til menneskets sønner, så de kan oppøve seg ved den.
14Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er meningsløshet og jag etter vind.
15Det som er kroket, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke regnes med.
16Jeg talte i mitt hjerte og sa: «Se, jeg er blitt stor, og jeg har fått mer visdom enn alle dem som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har fått innsikt i stor visdom og kunnskap.»
17Jeg henga mitt hjerte til å forstå visdom og forstå hva galskap og dårskap er. Jeg fikk erkjenne at også dette er jag etter vind.
18For med stor visdom følger stor sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.