1«Lytt, dere himler, og jeg vil tale. Og hør, du jord, på ordene fra min munn.
2La min undervisning dryppe som regnet, min tale legge seg som duggen, som regndråper på gresset, og som kraftige regnskurer på alt som gror.
3For jeg forkynner Herrens navn. Storhet tilhører vår Gud.
4Klippen, fullkomment er Hans verk. For alle Hans veier er rettferd, en trofast Gud uten urett. Rettferdig og rettvis er Han.
5De har handlet fordervet mot Ham. De er ikke Hans barn på grunn av sin skam, en falsk og forvrengt slekt.
6Er det slik dere gir Herren gjengjeld, du dåraktige folk som mangler visdom? Er Han ikke din Far, som kjøpte deg? Har Han ikke dannet deg og grunnfestet deg?
7Husk de gamle dager, tenk på de årene som har gått fra slekt til slekt. Spør din far, og han vil fortelle deg, dine eldste, og de vil si deg det.
8Da Den Høyeste fordelte arven til folkeslagene, da Han skilte Adams barn, satte Han grenser mellom folkene, etter tallet på Israels barn.
9For Herrens del er Hans folk. Jakob er Hans arvelodd.
10Han fant ham i ørkenland, i ødemarken, i hylende villmark. Han omsluttet ham, Han næret omsorg for ham, Han voktet ham som sin øyenstein.
11Som en ørn virvler opp sitt reir, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar imot dem og bærer dem på sine vingefjær,
12slik var det Herren alene som ledet ham, og ingen fremmed gud fantes hos ham.
13Han lot ham ri på åsryggene over jorden så han kunne spise av markens grøde. Han lot han slikke honning fra fjellet og av olje fra den flintharde klippen,
14rømme fra kyr og melk fra småfeet, med fett av lam, av Basanværer, og bukker, med den feteste marg av hveten og druenes blod, vinen du drakk.
15Men Jesjurun ble fet og sparket. Du ble fet, du ble tykk og stinn. Så forlot han Gud, som hadde formet ham, viste forakt for sin frelses Klippe.
16De vakte Ham til nidkjærhet med fremmede guder. Med avskyeligheter gjorde de Ham rasende.
17De ofret til demoner, ikke til Gud, til guder de ikke kjente, til nye guder, nykomlinger som deres fedre ikke visste om.
18Klippen som fødte deg, har du ingen tanke for, og du har glemt Gud, som hadde veer med deg.
19Da Herren så det, ringeaktet Han dem, fordi Hans sønner og døtre hadde egget Ham.
20Han sa: ‘Jeg vil skjule Mitt ansikt for dem, Jeg vil se hvilken ende de får, for de er en fordervet slekt, barn uten troskap i seg.
21De har vakt Meg til nidkjærhet ved det som ikke er noen Gud. De har gjort Meg rasende ved sine tomme avguder. Men Jeg vil vekke dem til nidkjærhet ved det som ikke er noe folk. Ved et dåraktig folkeslag vil Jeg gjøre dem rasende.
22For en ild er opptent i Min vrede og skal brenne til det dypeste dødsrike. Den skal fortære landet og dets grøde, og sette fjellenes grunnvoller i flammer.
23Jeg vil dynge ulykker over dem. Mine piler vil Jeg bruke opp mot dem.
24De skal utarmes av sult, spises opp av pest og bitter ødeleggelse. Villdyrenes tann sender Jeg mot dem, med giften fra slanger som kryper i støvet.
25Ute slår sverdet den barnløse, i de indre rom er det redsel både for den unge mann og jomfruen, for diebarnet og den gråhårede mann.
26Jeg kunne ha sagt: Jeg skal knuse dem i småbiter, Jeg vil utslette minnet om dem blant menneskene,
27hvis Jeg ikke hadde fryktet for fiendens vrede, at deres motstandere skulle forstå det vrangt og komme til å si: «Vår egen hånd rager høyt, det er ikke Herren som har utrettet alt dette.»
28For de er et folk uten vise råd, og det er ingen forstand hos dem.
29Hadde de bare vært vise så de kunne skjønne dette, de ville forstå sin egen ende.
30Hvordan kunne én jage 1000 og to drive 10 000 på flukt, hvis ikke deres Klippe hadde solgt dem og Herren hadde overgitt dem?
31For deres klippe er ikke som vår Klippe, selv våre fiender kan være dommere om dette.
32For deres vintre er fra Sodomas vintre og fra Gomorras marker, deres druer er bitre druer, deres klaser er beske.
33Slangegift er deres vin, grusom gift fra kobraer.
34Er ikke alt dette i forvaring hos Meg, forseglet i Mitt skattkammer?
35Meg hører hevnen til, og gjengjeldelsen, deres fot skal svikte i sin tid. For dagen for deres ulykke er nær, og brått kommer det som er beredt for dem.’
36For Herren skal dømme sitt folk, og Han skal ha medynk med sine tjenere når Han ser at deres kraft er svunnet, og det er ingen igjen, verken slave eller fri.
37Han skal si: ‘Hvor er deres guder, klippen de tok tilflukt til?
38Hvem spiste fettet av deres slaktoffer og drakk vinen av deres drikkoffer? La dem stå opp og hjelpe dere, la dem være deres skjul!
39Se nå at Jeg, ja, Jeg, er Han, og det er ingen guder foruten Meg. Jeg slår i hjel og gjør levende. Jeg sårer og Jeg leger, og det er ingen som kan utfri fra Min hånd.
40For Jeg løfter Min hånd til himmelen og sier: Så sant Jeg lever til evig tid,
41når Jeg kvesser Mitt lynende sverd og tar dommen i Min hånd, da skal Jeg ta hevn over Mine fiender, og dem som hater Meg, skal Jeg gjengjelde.
42Jeg skal gjøre Mine piler beruset av blod, og Mitt sverd skal fortære kjøtt, med blodet av de drepte og fangne, fra hodene til fiendens hærførere.’
43Juble, dere folkeslag, over Hans folk. For sine tjeneres blod gjengjelder Han og Han tar hevn over sine fiender. Han skal gi soning for sitt land og sitt folk.»
44Så kom Moses sammen med Josva, Nuns sønn, og framsa alle ordene i denne sangen mens folket hørte på.
45Da Moses hadde fullført å tale alle disse ordene til hele Israel,
46sa han til dem: «Ta disse ordene til hjerte, alle de ordene jeg vitner for dere i dag. Dere skal befale deres barn å legge vinn på å holde dem, alle ordene i denne loven.
47For den er ikke et tomt ord for dere, den er deres liv. Ved dette ordet skal dagene deres bli mange i landet som dere drar over Jordan for å ta i eie.»
48Samme dag talte Herren til Moses og sa:
49«Stig opp på Abarimfjellet, Nebofjellet, som ligger i landet Moab, rett overfor Jeriko. Se over til Kanaans land, som Jeg gir Israels barn som eiendom.
50På fjellet der du steg opp, skal du dø og bli forenet med ditt folk, slik din bror Aron døde på fjellet Hor og ble forenet med sitt folk,
51fordi dere viste utroskap mot Meg midt iblant Israels barn ved Meribas vann i Kadesj i Sinørkenen, og fordi dere ikke helliget Meg midt iblant Israels barn.
52Men du skal få se landet rett foran deg, selv om du ikke skal få komme inn dit, inn i det landet Jeg gir til Israels barn.»