1Da gikk Moses fram og talte disse ordene til hele Israel.
2Han sa til dem: «Jeg er 120 år gammel i dag. Jeg klarer ikke lenger å gå ut og komme inn. Herren har også sagt til meg: ‘Du skal ikke dra over denne Jordanelven.’
3Herren din Gud går selv over foran deg. Han skal ødelegge disse folkeslagene for deg, og du skal drive dem bort. Josva skal selv gå over foran deg, slik Herren har sagt.
4Herren skal gjøre med dem som Han gjorde med Sihon og Og, amorittenes konger, og landet deres da Han ødela dem.
5Herren skal overgi dem for dere, så dere kan gjøre med dem etter alle budene jeg har befalt dere.
6Vær sterke og modige, frykt ikke og vær ikke skrekkslagne for dem! For Herren din Gud er selv den som går med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
7Så kalte Moses på Josva og sa til ham i hele Israels påsyn: «Vær sterk og modig, for du skal gå med dette folket inn i landet som Herren har sverget for deres fedre at Han ville gi dem, og du skal la dem få arve det.
8Herren, Han er den som går foran deg. Han skal være med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet.»
9Så skrev Moses ned denne loven og overga den til prestene, Levis sønner, dem som bar Herrens paktsark, og til alle de eldste i Israel.
10Moses befalte dem og sa: «Ved slutten av hvert sjuende år, på den fastsatte tiden i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten,
11når hele Israel kommer for å vise seg for Herren din Guds ansikt på det stedet Han utvelger, da skal du lese opp denne loven for hele Israel mens de hører på.
12Du skal kalle sammen folket, menn, kvinner og barn og den fremmede som er innenfor portene dine, for at de kan høre og lære å frykte Herren deres Gud og passe på så de holder alle ordene i denne loven,
13og for at deres barn, som ikke har kjent den, også kan høre og lære å frykte Herren deres Gud alle dagene dere får leve i det landet dere nå drar over Jordan for å ta i eie.»
14Så sa Herren til Moses: «Se, din dødsdag nærmer seg. Kall på Josva og still dere fram i Åpenbaringsteltet, så Jeg kan innsette ham.» Så gikk Moses og Josva og stilte seg fram i Åpenbaringsteltet.
15Da viste Herren seg ved teltet i en skystøtte, og skystøtten sto over døren til Åpenbaringsteltet.
16Herren sa til Moses: «Se, du skal gå til hvile hos dine fedre. Da skal dette folket stå opp og drive hor med de fremmede gudene i det landet de kommer inn i. De skal forlate Meg og bryte Min pakt som Jeg har sluttet med dem.
17På den dagen skal Min vrede bli opptent mot dem, og Jeg skal forlate dem og skjule Mitt ansikt for dem, og de skal bli fortært. Mye ondt og mange trengsler skal ramme dem, så de skal si på den dagen: ‘Er det ikke fordi min Gud ikke er midt iblant oss at dette onde har rammet oss?’
18Jeg skal sannelig skjule Mitt ansikt på den dagen på grunn av alt det onde de har gjort ved å vende seg til andre guder.
19Derfor skal du nå skrive ned denne sangen for dere og lære den til Israels barn. Legg den i munnen på dem, for at denne sangen kan være et vitnesbyrd for Meg mot Israels barn.
20Når Jeg har ført dem inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre, landet som flyter med melk og honning, og de har spist og mettet seg og blitt fete, da skal de vende seg til andre guder og tjene dem. De skal forakte Meg og bryte Min pakt.
21Når mye ondt og mange trengsler har rammet dem, skal det skje at denne sangen skal lyde som et vitnesbyrd mot dem. For i munnen på deres etterkommere skal Jeg ikke være glemt, for Jeg kjenner den tilbøyelighet de følger allerede i dag, selv før Jeg har ført dem inn i landet Jeg tilsverget dem.»
22Derfor skrev Moses ned denne sangen samme dag og lærte den til Israels barn.
23Så innsatte Han Josva, Nuns sønn, og sa: «Vær sterk og modig! For du skal føre Israels barn inn i det landet Jeg tilsverget dem, og Jeg skal være med deg.»
24Da Moses hadde fullført arbeidet med å skrive ordene i denne loven i en bok, da alle var skrevet ned,
25skjedde det at Moses befalte levittene som bar Herrens paktsark, og sa:
26«Ta denne Lovboken og legg den ved siden av Herren deres Guds paktsark, så den kan være der som et vitne mot deg.
27For jeg kjenner til hvor opprørsk og stivnakket du er. Hvis dere i dag, mens jeg ennå er levende iblant dere, har vært opprørske mot Herren, hvor mye mer vil dere ikke da være det etter min død?
28Kall sammen hos meg alle de eldste i stammene deres og oppsynsmennene deres, så jeg kan tale disse ordene mens de hører og kalle himmelen og jorden til vitne mot dem.
29For jeg vet at etter min død kommer dere til å bli helt fordervet, og dere vil vike av fra den veien jeg har befalt dere å gå. Og det onde skal ramme dere i de siste dager, for dere vil gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så dere gjør Ham rasende ved deres henders gjerninger.»
30Så framsa Moses ordene i denne sangen mens hele Israels forsamling hørte på, helt til alle ordene var framsagt: