1Mederen Dareios tok imot kongeriket. Han var 62 år gammel.
2Dareios fant det rett å sette 120 satraper over kongeriket. De skulle holde til over hele kongeriket.
3Over disse satte han tre riksråder, den ene av dem var Daniel. Dette ble gjort slik at satrapene skulle avlegge regnskap for dem, så kongen ikke skulle lide noe tap.
4Daniel utmerket seg blant riksrådene og satrapene, fordi det var en enestående ånd i ham. Kongen planla å sette ham over hele kongeriket.
5Derfor forsøkte riksrådene og satrapene å finne noe de kunne anklage Daniel for, noe som angikk kongeriket. Men de kunne ikke finne noe å anklage ham for eller noen urett, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller noen urett hos ham.
6Da sa de: «Vi kommer ikke til å finne noe å anklage Daniel for, hvis vi ikke finner noe mot ham som gjelder hans Guds lov.»
7Riksrådene og satrapene samlet seg derfor hos kongen og sa dette: «Kong Dareios, må du leve evig!
8Alle riksrådene i kongeriket, stattholderne og satrapene, rådgiverne og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør fastsette en befaling og la en forordning tre i kraft. Hver den som de neste 30 dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen.
9Nå, konge, må du fastsette forordningen og undertegne skrivet, så det ikke kan forandres, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.»
10Etter dette undertegnet kong Dareios den skrevne loven.
11Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste for sin Gud, slik han hadde gjort hele tiden.
12Så samlet disse mennene seg og kom og fant Daniel mens han påkalte og ba om nåde innfor sin Gud.
13Så gikk de fram for kongen og talte om kongens forordning: «Har du ikke undertegnet en forordning om at hvert menneske som de nærmeste 30 dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Dette står fast, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.»
14Da svarte de kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, tar ikke hensyn til deg, konge, eller til den forordningen du har undertegnet. Men tre ganger om dagen bærer han fram sin bønn.»
15Da kongen hørte disse ordene, ble han dypt bedrøvet over seg selv, og i sitt hjerte tenkte han på Daniel, hvordan han kunne utfri ham. Helt til solen gikk ned, strevde han for å få utfridd ham.
16Da samlet disse mennene seg foran kongen og sa: «Du må vite, konge, at medernes og persernes lov er slik at ingen forordning eller befaling som kongen har fastsatt, kan forandres.»
17Dermed ga kongen befalingen, og de kom med Daniel og kastet ham i løvehulen. Men kongen sa til Daniel: «Din Gud, Ham du stadig tjener, må Han utfri deg!»
18Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres.
19Deretter gikk kongen til slottet og fastet hele natten. Ingen kvinner ble ført inn til ham. Han mistet også søvnen.
20Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til løvehulen.
21Da han nærmet seg hulen, ropte han til Daniel med lidelse i stemmen. Kongen talte og sa til Daniel: «Daniel, du Den Levende Guds tjener, har din Gud, Ham du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?»
22Da svarte Daniel kongen: «Kongen leve evig!
23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig i Hans øyne. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge.»
24Da gledet kongen seg meget over ham, og han befalte at de skulle ta Daniel opp fra hulen. Så ble Daniel hentet opp fra hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.
25Kongen ga en befaling, og de kom fram med de mennene som hadde anklaget Daniel. Så kastet de dem i løvehulen, både dem selv, deres barn og deres koner. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene hadde fått tak i dem og knust alle beina deres.
26Da skrev kong Dareios: «Til alle folk og folkestammer med alle tungemål, som bor over hele jorden. Må deres fred være stor!
27Jeg utsteder en befaling om at i hvert myndighetsområde av mitt kongerike skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For Han er Den Levende Gud, og Han står fast til evig tid. Hans rike er det som ikke kan ødelegges, Hans herredømme varer helt til enden.
28Han frelser og utfrir, Han gjør tegn og undere i Himmelen og på jorden. Han har frelst Daniel fra løvenes makt.»
29Slik hadde Daniel framgang i Dareios’ regjeringstid og i perseren Kyros’ regjeringstid.