1Da sa øverstepresten: «Stemmer dette?»
2Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan.
3Han sa til ham: ‘ Dra ut fra landet ditt og fra slekten din, og dra til landet som Jeg vil vise deg. ’
4Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet dere nå bor i.
5Gud ga ham ingen arv i det, ikke engang nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans slekt etter ham.
6Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i 400 år.
7‘ Det folket de skal trelle under, vil Jeg dømme ’, sa Gud. ‘ Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted. ’
8Han ga ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene.
9Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham.
10Han fridde ham ut fra alle trengslene hans og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus.
11Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fikk ikke tak i mat.
12Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først.
13Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao.
14Så sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, 75 personer.
15Jakob dro ned til Egypt. Han døde, både han og våre fedre.
16De ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt for en bestemt pengesum fra sønnene til Hamor, far til Sikem.
17Men da det nærmet seg tiden for det løftet Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble stort i Egypt,
18helt til en annen konge sto fram, en som ikke kjente Josef.
19Denne mannen behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre forfedre og fikk dem til å sette ut de nyfødte barna, slik at de ikke skulle leve opp.
20På denne tiden ble Moses født, og han var til behag for Gud. Og han ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder.
21Men etter at han var satt ut, tok Faraos datter ham inn og fostret ham opp som sin egen sønn.
22Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger.
23Da han var 40 år gammel, ble det lagt på hans hjerte å besøke sine brødre, Israels etterkommere.
24Da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble undertrykt, og han slo egypteren i hjel.
25Han tenkte nemlig at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto ikke det.
26Og den neste dagen så han dem slåss. Han prøvde å forlike dem ved å si: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?’
27Han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham vekk og sa: ‘ Hvem gjorde deg til hersker og dommer over oss?
28Du vil vel ikke drepe meg, slik du drepte egypteren i går? ’
29På grunn av dette svaret flyktet Moses og ble boende som fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner.
30Da 40 år var gått, åpenbarte Herrens Engel seg for ham i flammende ild i en tornebusk. Det var i ørkenen ved Sinaifjellet.
31Da Moses så den, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham,
32og sa: ‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. ’ Moses skalv og våget ikke å se på.
33Og Herren sa til ham: ‘ Ta sandalene av dine føtter, for stedet der du står, er hellig jord.
34Jeg har sannelig sett undertrykkelsen av Mitt folk som er i Egypt. Jeg har hørt deres klage og er kommet for å utfri dem. Kom nå, Jeg vil sende deg til Egypt.’
35Denne Moses som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har gjort deg til høvding og dommer? ’, er den Gud sendte til å være både høvding og befrier ved den Engels hånd som åpenbarte seg for ham i tornebusken.
36Moses førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i 40 år.
37Dette er den Moses som sa til Israels etterkommere: ‘ En Profet som meg vil Herren deres Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på! ’
38Han er det som sto fram i forsamlingen i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og sammen med våre fedre. Det var han som mottok de levende ord, for å gi dem til oss,
39han som våre fedre ikke ville lyde, men forkastet. I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt
40og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med. ’
41I de dager lagde de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine egne henders verk.
42Så vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de 40 årene i ørkenen, du Israels hus?
43Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres gud Remfan, gudebilder dere lagde for å tilbe. Jeg vil bortføre dere bortenfor Babel.
44Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett.
45Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av folkeslagene, dem som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager,
46David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud.
47Det var Salomo som bygde et hus for Ham.
48Men Den Høyeste bor ikke i templer lagd med hender, slik profeten sier:
49«Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested?
50Har ikke Min hånd gjort alt dette?»
51Dere som er så stivnakket og uomskåret både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, gjør dere også.
52Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn,
53dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.»
54Da de hørte dette, stakk det dem dypt i hjertet, og de skar tenner mot ham.
55Men han skuet opp mot Himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Han så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd,
56og sa: «Se! Jeg ser Himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!»
57Da ropte de høyt, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som én.
58De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.
59De steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd!»
60Så knelte han ned og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.