1I de dager, da tallet på disiplene stadig økte, kom det en anklage mot hebreerne fra de gresktalende jødene fordi enkene deres ble forsømt ved den daglige utdelingen.
2Da kalte de tolv sammen hele disippelskaren og sa: «Det er ikke tilrådelig at vi skal forlate Guds Ord og tjene ved bordene.
3Derfor, brødre, skal dere ta ut sju menn blant dere, menn som har godt vitnesbyrd, som er fulle av Den Hellige Ånd og visdom, og som vi kan utpeke til denne oppgaven.
4Men vi vil hele tiden holde oss til bønnen og Ordets tjeneste.»
5Hele flokken ga sin tilslutning til dette forslaget. De valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.
6Disse stilte de foran apostlene, og da de hadde bedt, la de hendene sine på dem.
7Guds Ord nådde stadig flere, og tallet på disiplene økte stadig i Jerusalem. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.
8Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.
9Da sto det fram noen fra den synagogen som kalles De frigittes synagoge, noen kyreneere, aleksandrinere og noen fra Kilikia og Asia, og de diskuterte med Stefanus.
10De var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved.
11I hemmelighet fikk de da noen menn til å si: «Vi har hørt ham tale spottord mot Moses og Gud.»
12De hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde. Og de kom mot ham, grep ham og førte ham til Rådet.
13Der framstilte de også falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og loven.
14For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene som Moses overga til oss.»
15Alle som satt i Rådet, festet blikket på ham, og de så at ansiktet hans var som en engels ansikt.