Acts 20— BGO

¹Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed med dem og dro til Makedonia.

²Da han hadde reist gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas

³og ble der i tre måneder. Da jødene la en ondsinnet plan mot ham mens han skulle til å seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia.

⁴Sopatros fra Berøa fulgte med ham til Asia. Det gjorde også tessalonikerne Aristarkos og Sekundus, Gajus fra Derbe og Timoteus, Tykikos og Trofimos fra Asia.

⁵Disse menn dro i forveien og ventet på oss i Troas.

⁶Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der vi ble i sju dager.

⁷Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han dro ut talen sin helt til midnatt.

⁸Det var mange lamper i den øvre salen hvor de var samlet.

⁹I vinduet satt en ung mann ved navn Evtykos. Han falt i dyp søvn. Da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje og ble tatt død opp.

¹⁰Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: «Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham.»

¹¹Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, dro han av sted.

¹²De førte den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet.

¹³Så dro vi i forveien til skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord, for det hadde han gitt beskjed om. Selv ønsket han å gå til fots.

¹⁴Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.

¹⁵Vi seilte derfra, og dagen etter havnet vi rett utenfor Kios. Den følgende dagen seilte vi innom Samos og lå over i Trogyllion. Neste dag kom vi til Miletos.

¹⁶Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, slik at han ikke trengte å bruke tid i Asia. Han skyndte seg, for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen.

¹⁷Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.

¹⁸Da de var kommet til ham, sa han til dem: «Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia,

¹⁹at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes onde planer.

²⁰Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig og fra hus til hus.

²¹Jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

²²Og se, nå drar jeg bundet av Ånden til Jerusalem, uten å vite hva som skal møte meg der.

²³Jeg vet bare at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg.

²⁴Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet kjært for egen del, bare jeg med glede får fullføre mitt løp og den tjeneste jeg mottok fra Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.

²⁵Og se, nå vet jeg at ingen av dere jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, skal se ansiktet mitt mer.

²⁶Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig i alles blod.

²⁷For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd.

²⁸Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokk som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som Han kjøpte med sitt eget blod.

²⁹For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken.

³⁰Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg.

³¹Vær derfor våkne, og husk at i tre år holdt jeg ikke opp med å advare hver enkelt med tårer natt og dag.

³²Så nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere og gi dere arv blant alle dem som er helliget.

³³Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen.

³⁴Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg.

³⁵Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Husk Herren Jesu Ord, at Han sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»

³⁶Da han hadde sagt dette, knelte han og ba sammen med dem alle.

³⁷Alle gråt åpenlyst, og de falt Paulus om halsen og kysset ham.

³⁸Mest av alt sørget de over de ord han hadde talt, at de aldri mer skulle få se ansiktet hans. Og de fulgte ham til skipet.