1Det var en mann fra Ramatajim Sofim, fra Efraims fjelland. Hans navn var Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt.
2Han hadde to koner. Den ene hadde navnet Hanna, og den andre hadde navnet Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
3Hvert år dro denne mannen opp fra sin by for å tilbe og ofre til Hærskarenes Herre i Sjilo. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren.
4Hver gang dagen kom da Elkana skulle ofre, pleide han å gi en andel til sin kone Peninna og alle hennes sønner og døtre.
5Men til Hanna pleide han å gi en dobbel del, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde lukket hennes morsliv.
6Hennes rival egget henne kraftig for å gjøre henne vred, for Herren hadde lukket hennes morsliv.
7Slik gjorde han år etter år. Når hun dro opp til Herrens hus, plaget hun henne. Derfor gråt hun og ville ikke spise.
8Da sa hennes mann Elkana til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor har du sorg i ditt hjerte? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?»
9Så reiste Hanna seg opp etter at de hadde spist og drukket i Sjilo. Presten Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel.
10Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
11Så avla hun et løfte og sa: «Hærskarenes Herre, hvis Du bare vil se til Din tjenerinnes nød og huske på meg og ikke glemme Din tjenerinne, men gi Din tjenerinne et guttebarn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen rakekniv skal komme på hans hode.»
12Mens hun fortsatte å be slik for Herrens ansikt, skjedde det at Eli la merke til munnen hennes.
13Hanna talte i sitt hjerte. Bare leppene beveget seg, men stemmen hennes kunne ikke høres. Derfor tenkte Eli at hun var beruset.
14Så sa han til henne: «Hvor lenge skal du gå beruset? Få vinen bort fra deg!»
15Men Hanna svarte og sa: «Nei, min herre, jeg er en kvinne med sorg i min ånd. Jeg har ikke drukket verken vin eller sterk drikk, men jeg har utøst mitt hjerte for Herrens ansikt.
16Se ikke på din tjenerinne som en ondskapens datter, for det jeg har talt til nå, er bare ut fra min store nød og sorg.»
17Da svarte Eli og sa: «Gå bort i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt Ham om!»
18Og hun sa: «La din tjenerinne finne nåde for dine øyne!» Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger så trist.
19Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens ansikt. Så vendte de hjem til sitt hus i Rama. Elkana hadde samleie med sin kone Hanna, og Herren husket på henne.
20Etter at alle dagene var fullført, skjedde det: Hanna ble med barn og fødte en sønn, og hun kalte ham med navnet Samuel og sa: «Fordi jeg har bedt om å få ham fra Herren.»
21Mannen Elkana og hele hans hus dro nå opp for å ofre sitt årlige offer til Herren og avlegge sitt løfte.
22Men Hanna dro ikke opp, og hun sa til sin mann: «Ikke før gutten er avvent. Da vil jeg føre ham dit, så han kan stilles fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.»
23Da svarte hennes mann Elkana: «Gjør det som er best i dine øyne. Vent til du har avvent ham. La bare Herren få stadfeste sitt ord. » Så ble kvinnen igjen og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
24Da hun hadde avvent ham, reiste hun opp med ham, og hun hadde med seg tre okser, en efa mel og en skinnsekk med vin. Hun førte ham inn i Herrens hus i Sjilo. Gutten var bare et lite barn.
25Så slaktet de en okse og førte barnet inn til Eli.
26Og hun sa: «Min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg for å be til Herren.
27Jeg ba om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg ba Ham om.
28Derfor gir jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han tilhøre Herren.» Så tilba de Herren der.