1En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
2La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
3Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
4Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
5La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
6Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
7Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
8For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
9Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
10La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!