1Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?
4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
5Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.
6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
16Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.