1Herre, du Gud ¬som gjengjelder, tre fram i stråleglans, ¬du straffende Gud!
2Reis deg, ¬du som dømmer jorden, la de stolte få gjengjeld!
3Hvor lenge skal de onde juble, Herre, hvor lenge skal de juble?
4De taler en flom av frekke ord, alle ugjerningsmennene skryter.
5Herre, de knuser ditt folk og kuer din eiendom.
6Enker og fremmede ¬slår de i hjel, og farløse myrder de.
7De sier: «Herren ser det ikke, han merker det ikke, ¬Jakobs Gud.»
8Dere må da forstå, uvettige folk! Dårer, når skal dere ¬få forstand?
9Hører ikke han ¬som plantet øret, ser ikke han som formet øyet?
10Tukter ikke han ¬som fostrer folkene, han som gir menneskene ¬forstand?
11Herren kjenner menneskets ¬tanker, han vet at de bare ¬er som et pust.
12Salig er den du tukter, Herre, den du gir lærdom ved din lov.
13Slik lar du ham få ro og frir ham fra onde dager, inntil de gudløse får sin grav.
14Herren vil ikke forkaste sitt folk og ikke svikte sitt arveland.
15For rett skal igjen bli rett, og alle som har ¬et oppriktig hjerte, skal følge den.
16Hvem vil støtte meg ¬mot de onde og hjelpe meg ¬mot ugjerningsmenn?
17Hvis ikke Herren ¬var min hjelper, lå jeg snart i stillhetens land.
18Om jeg må si: ¬«Min fot er ustø,» holder din trofasthet meg oppe, ¬Herre.
19Er mitt hjerte fullt ¬av urolige tanker, blir din trøst til glede for meg.
20Er du i pakt ¬med fordervelsens domstol, som volder ulykke ¬i strid med loven?
21De rotter seg sammen ¬mot rettskafne menn og dømmer uskyldige til døden.
22Men Herren er en borg for meg, min Gud er klippen ¬som jeg tyr til.
23Han lar deres urett ¬ramme dem selv og utrydder dem ¬for deres ondskap. Ja, Herren vår Gud ¬vil utrydde dem.