1En læresalme av Asaf. Gud, hvorfor har du forstøtt oss ¬for alltid? Hvorfor ryker din vrede ¬mot hjorden du vokter?
2Kom i hu den menighet som du vant deg i gammel tid, den stammen du fridde ut som din eiendom. Tenk på Sion-fjellet, hvor du har din bolig.
3Stig opp til de gamle ruiner! I helligdommen ¬har fienden ødelagt alt.
4I huset hvor din menighet ¬samles, lød brølet fra dine motstandere; der satte de sine bannere ¬som seierstegn.
5Det var et syn ¬som når en løfter økser høyt i tykke skogen.
6Så slo de i stykker ¬all treskurden der med bile og med brekkjern.
7De satte ild på din helligdom, helt til grunnen vanæret de stedet hvor ditt navn bor.
8De tenkte: ¬«Vi underkuer dem alle!» Hvert gudshus i landet ¬brente de opp.
9Vi ser ikke våre egne bannere. Det fins ikke lenger ¬noen profet, og det er ingen iblant oss ¬som vet hvor lenge dette skal vare.
10Hvor lenge, Gud, ¬skal de drive sin spott, de som står deg imot? Skal fienden for alltid ringeakte ditt navn?
11Hvorfor holder du hånden ¬tilbake? Ta din høyre hånd fra barmen og gjør slutt på dette!
12Men du, Gud, er min konge ¬fra gammel tid, du som gjør frelsesverk ¬på jorden.
13Du kløvde havet i din velde og knuste dragenes hoder ¬i vannet.
14Du slo i stykker Leviatans hoder og gav dem til føde ¬for ørkenens dyr.
15Kilde og bekk ¬lot du strømme fram, du tørket ut elver ¬som alltid har vann.
16Din er dagen, og din er natten; du satte sol og måne ¬på sin plass.
17Du fastsatte ¬alle jordens grenser, sommer og vinter ¬er det du som har skapt.
18Herre, kom dette i hu når fienden driver sin spott, og et folk av dårer ¬forakter ditt navn.
19Gi ikke din turteldue til villdyr, glem aldri dine armes liv!
20Kom i hu din pakt med oss! For hver avkrok i landet ¬er full av voldsferd.
21La ikke de undertrykte ¬gå bort med skam, la de arme og fattige ¬prise ditt navn!
22Reis deg, Gud, og før din sak! Husk at du dagen lang hånes ¬av dårer.
23Glem ikke dine fienders rop, støyen som stadig stiger fra dem som står deg imot.