1Til korlederen. Etter Jedutun. En Davids-salme.
2Bare i håp til Gud ¬er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.
3Bare han er mitt fjell ¬og min frelse; han er min borg, ¬jeg skal ikke rokkes.
4Hvor lenge vil dere, alle som en, gå løs på en mann ¬for å drepe ham, som når en stormer ¬mot en lutende vegg eller en falleferdig mur?
5Ja, de legger planer ¬om å styrte ham ned fra hans høyde ¬– de elsker svik. De velsigner nok med munnen, men i sitt hjerte ¬forbanner de.
6Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.
7Bare han er mitt fjell ¬og min frelse; han er min borg, ¬jeg skal ikke rokkes.
8Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, jeg søker tilflukt hos ham.
9Folk, stol alltid på Gud, øs ut for ham ¬det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt.
10Menneskene er som et pust, menneskebarna svikter; på vektskålen vipper de opp, de er alle lettere enn luft.
11Sett ikke lit til vold eller fåfengt håp til rov! Om rikdommen vokser, så la det ikke fange ditt sinn!
12Én ting har Gud talt til meg, to ting har jeg hørt: at det er Gud som har makten,
13og at du er trofast, Herre. For du lønner enhver ¬etter det han har gjort.