1Til korlederen. Etter «Duen i fjerne terebinter». En miktam av David, den gang filisterne grep ham i Gat.
2Vær meg nådig, Gud! ¬Folk vil meg til livs, stridsmenn trenger seg ¬inn på meg hele dagen.
3Mine fiender hogger stadig ¬etter meg, mange kjemper mot meg ¬i hovmod.
4Når jeg er redd, ¬vil jeg stole på deg,
5med Guds hjelp ¬skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud ¬og er ikke redd. Hva kan vel mennesker ¬gjøre meg?
6Dagen lang vil de skade min sak og tenker bare på ¬å gjøre meg ondt.
7De rotter seg sammen ¬og lurer på meg, ja, de vokter på mine skritt, for de ønsker å ta mitt liv.
8Men de slipper ikke unna, ¬for de er onde. Gud, styrt i din vrede ¬folkeslag ned!
9Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring; mine tårer har du samlet ¬i din flaske. Står det ikke i din bok?
10Så skal mine fiender ¬dra seg tilbake med det samme jeg roper. Det vet jeg, at Gud er med meg.
11Med Guds hjelp ¬skal jeg prise hans ord, ja, ved Herren priser jeg ordet.
12Jeg har tillit til Gud ¬og er ikke redd. Hva kan vel mennesker ¬gjøre meg?
13Mine løfter til deg ¬må jeg innfri, Gud, jeg vil komme med takkoffer ¬til deg.
14For du har berget mitt liv ¬fra døden, og fridd min fot fra å snuble. Så kan jeg vandre for Guds åsyn ¬i livets lys.