1Til korlederen. Av David, Herrens tjener.
2Synden hvisker sine ord til den gudløse, ¬dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.
3Når han ser på seg selv, ¬blir han smigret, han finner ikke noen synd ¬å hate.
4De ord han taler, ¬er løgn og svik. Han har sluttet ¬å handle klokt og godt.
5Han ligger og tenker ut ¬ondskap. Han slår inn på en vei ¬som ikke er god, og viser ikke det onde fra seg.
6Herre, til himmelen ¬rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene.
7Din rettferd ¬er som mektige fjell, som det store havdyp ¬er dine dommer. Du berger mennesker og dyr.
8Herre, hvor dyrebar ¬din miskunn er! I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly.
9De får spise seg mette ¬av det beste i ditt hus, du lar dem drikke ¬av din gledes bekk.
10For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.
11La din miskunn vare for dem som kjenner deg, og din rettferd ¬for de oppriktige av hjertet.
12La ikke de stolte ¬tråkke meg ned, de gudløse jage meg bort!
13Så skal ugjerningsmennene ¬falle; de skal støtes ned ¬og ikke reise seg mer.