1Av David. Lovet være Herren, min klippe, som lærer opp mine hender ¬til strid og mine fingrer til krig!
2Herre, min miskunn ¬og min borg, min festning ¬og min redningsmann, mitt skjold, ¬som jeg setter min lit til, du som legger folkeslag ¬under meg!
3Herre, hva er vel et menneske, siden du kjennes ved det, et menneskebarn, ¬siden du bryr deg om det?
4Mennesket er som et vindpust, dets dager ¬som en flyktende skygge.
5Herre, senk din himmel ¬og stig ned, rør ved fjellene, ¬så det ryker av dem!
6La lynene blinke, ¬så fiendene splittes! Skyt dine piler, ¬så de blir skremt!
7Rekk ut din hånd fra det høye, fri meg og frels meg ¬fra det dype vann, fra de fremmede menn,
8fra dem som bruker sin munn ¬til løgn og sin høyre hånd til svik.
9Gud, jeg vil synge en ny sang og spille for deg ¬på tistrenget harpe,
10du som gir konger seier, og utfrir David, din tjener. Berg meg fra det onde sverd,
11frels meg fra fremmede menn, fra dem som bruker sin munn ¬til løgn og sin høyre hånd til svik.
12Våre sønner ligner planter, de vokser seg høye ¬i ungdommens år. Våre døtre er som søyler, hogd ut i tempelstil.
13Forrådskamrene våre er fulle, de bugner av alle slags varer. Sauene våre ute på markene øker til tusen, ja titusener.
14Når kuene våre skal bære, skjer det ingen uhell, de kalver ikke for tidlig. Ingen klager og skriker ¬på våre gater.
15Sælt er det folk ¬som har det slik, det folk som har Herren til Gud.