1Til korlederen. En Davids-salme. Herre, du ransaker meg ¬og kjenner meg.
2Om jeg sitter eller står, ¬så vet du det, langt bortefra merker du ¬mine tanker.
3Om jeg går eller ligger, ¬ser du det, du kjenner alle mine veier.
4Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, Herre, fullt og helt.
5Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.
6Det er for underfullt ¬til å skjønne, det er så høyt ¬at jeg ikke kan fatte det.
7Hvor skal jeg gå bort ¬fra din Ånd, hvor skal jeg flykte ¬fra ditt åsyn?
8Farer jeg opp til himmelen, ¬er du der, rer jeg leie i dødsriket, ¬er du der.
9Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der ¬havet ender,
10så fører du meg også der, din høyre hånd, ¬den holder meg fast.
11Og sier jeg: ¬«La mørket dekke meg og lyset omkring meg ¬bli til natt»,
12så er ikke mørket ¬mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.
13For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv.
14Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.
15Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp.
16Du så meg den gang ¬jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem ¬var kommet.
17Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem!
18Vil jeg telle dem, ¬er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det, ¬er jeg ennå hos deg.
19Å Gud, om du ville drepe ¬de onde, og la drapsmennene ¬vike fra meg,
20de som taler svikefullt om deg og reiser seg mot deg i ondskap.
21Jeg hater jo dine fiender, Herre, har avsky for dem ¬som står deg imot.
22Jeg hater dem ¬med et grenseløst hat og holder dem for mine fiender.
23Ransak meg, Gud, ¬og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker.
24Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.