1Ordspråk av Salomo, Davids sønn, konge i Israel.
2Ordspråkene gir visdom ¬og lærdom, så en skjønner forstandig tale
3og tar imot tukt ¬som gir fremgang, og lærer rettferd, rett ¬og redelighet.
4De gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap ¬og omtanke.
5Den vise som hører dem, ¬øker sin lærdom, den forstandige lærer ¬å styre sin tanke,
6så han skjønner ordspråk ¬og billedtale, vismenns utsagn og gåter.
7Frykt for Herren er opphav ¬til kunnskap, dårer ringeakter visdom ¬og tukt.
8Hør på din fars formaning, ¬min sønn, og glem ikke det du har lært ¬av din mor!
9For det er en fager krans ¬om ditt hode, et kjede som pryder din hals.
10Følg ikke syndere, min sønn, når de lokker deg,
11når de sier: ¬«Kom og bli med oss! Vi vil ligge på lur for å drepe, og uten grunn sette feller ¬for uskyldige.
12Vi vil sluke dem levende, likesom dødsriket, la dem gå helt til grunne lik dem som går i graven.
13Alle slags kostbare saker ¬skal vi finne, fylle våre hus med røvet gods.
14Du skal få kaste lodd med oss ¬om dette, vi skal alle ¬ha felles pengepung.»
15Min sønn, slå ikke lag ¬med dem, sett ikke foten der de ferdes!
16De løper jo lett etter det ¬som er ondt, og er snare til å utøse blod.
17Det nytter ikke å spenne ¬ut nettet mens alle fuglene ser det.
18Men disse lurer på sitt eget liv, de setter feller for seg selv.
19Slik går det med alle ¬som jager etter vinning, den tar livet av dem ¬som får den.
20Visdommen roper høyt ¬på gaten, lar røsten lyde på alle torg.
21Midt i larmen roper den ut, tar til orde i byens åpne porter:
22Hvor lenge skal dere ¬troskyldige elske godtroenheten? Hvor lenge skal spotterne ha glede av å spotte og dårene hate kunnskap?
23Vend dere hit når jeg refser, så lar jeg min ånd strømme ut ¬over dere og gir dere kjennskap ¬til mine ord.
24Dere ville ikke høre ¬når jeg ropte, og ingen enste ¬at jeg rakte ut hånden;
25dere brydde dere ikke om ¬mine råd og ville ikke vite av ¬mine refsende ord.
26Derfor skal jeg le når ulykken rammer dere, og spotte når dere blir ¬slått av redsel,
27når redselen farer fram ¬som et uvær, når ulykken kommer ¬som en storm, og dere blir rammet ¬av trengsel og nød.
28Da roper de på meg, ¬men jeg svarer ikke, de leter etter meg, ¬men finner meg ikke.
29Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren,
30fordi de ikke ville høre ¬på mitt råd og foraktet alle ¬mine refsende ord,
31derfor skal de få smake frukten av sin atferd og mettes med det ¬de selv har planlagt.
32Frafallet koster ¬de troskyldige livet, dårenes trygghet gjør ende ¬på dem selv.
33Men den som hører på meg, ¬skal bo trygt og leve i fred uten frykt ¬for noe vondt.