1Mirjam og Aron talte en gang imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til kone. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne.
2De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren.
3Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
4Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de.
5Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte fram.
6Så sa han: Hør hva jeg, Herren, sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham ¬i syner og taler til ham i drømmer.
7Men annerledes er det ¬med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus.
8Jeg taler med ham ansikt ¬til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?
9Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
10Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam angrepet av hudsykdom; hennes hud var som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud,
11sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap.
12La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
13Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»
14Men Herren svarte: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, måtte hun ikke da sitte med skammen i sju dager? Nå skal hun utelukkes fra leiren i sju dager. Siden kan hun komme tilbake.»
15Og Mirjam ble utelukket fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før hun var kommet tilbake.
16Men da drog de videre fra Haserot og slo leir i Paran-ørkenen.