1Ve meg! ¬Det har gått meg slik som når en høster inn frukt og driver med ettersanking ¬av druer: Det er ingen druer å spise, ikke en fiken jeg har lyst på.
2Det fins ingen fromme mer ¬i landet, ingen rettsindige blant folk. Alle ligger på lur ¬etter blod, enhver vil fange sin neste ¬i garnet.
3De er flinke til å gjøre ondt. Høvdingene kommer ¬med krav, og dommerne vil ha betaling. Stormannen setter fram ¬sine ønsker, og så dreier de saken ¬som de vil.
4Den beste av dem ¬er som et klungerkjerr, den ærligste verre ¬enn en tornehekk. Det kommer en dag ¬for dine vektere når du kreves til regnskap. Da blir de grepet ¬av forvirring.
5Tro ikke på din frende, sett ikke lit til din venn! Vokt munnen for henne ¬du tar i favn!
6For en sønn viser ringeakt ¬for sin far, en datter setter seg opp ¬mot sin mor, en svigerdatter ¬mot sin svigermor. En manns husfolk ¬er hans fiender.
7Men jeg vil speide ¬etter Herren, vente på Gud som frelser meg. Min Gud vil høre meg!
8Gled deg ikke over meg, ¬min fiende, for faller jeg, ¬står jeg atter opp. Og sitter jeg i mørke, ¬er Herren mitt lys.
9Herrens vrede må jeg bære fordi jeg har syndet ¬mot ham, til han igjen vil føre ¬min sak og sørge for at jeg får rett. Han skal føre meg ut i lyset, og jeg skal se hans rettferd.
10Mine fiender skal se det ¬og rødme av skam, de som sa til meg: ¬«Hvor er Herren din Gud?» Jeg skal følge dem ¬med øynene når de tråkkes ned ¬som avfall i gaten.
11En dag skal dine murer ¬bygges opp og dine grenser vides ut.
12Den dagen skal de komme ¬til deg fra Assur og Egypterland, fra Egypt til Eufrat, fra hav til hav ¬og fra fjell til fjell.
13Da skal jorden legges øde på grunn av dem ¬som bor på den, og det som de har gjort.
14Vokt ditt folk med din stav, flokken som er din eiendom, som ligger alene i skogen med fruktbare marker ¬omkring. La dem få beite i Basan ¬og Gilead som de gjorde i gamle dager.
15La oss få oppleve storverk som da du drog ut av Egypt.
16Folkene skal se det ¬og skamme seg, enda så mektige de er. De må legge hånden ¬på munnen og stå med døve ører.
17La dem slikke støv ¬som ormen, lik dyr som kryper ¬på jorden! Fra sine skjul skal de komme skjelvende fram for Herren ¬vår Gud. La dem gripes av redsel ¬og frykte for deg!
18Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld ¬og tilgir synd for resten av sitt eget folk? Han holder ikke evig fast ¬på vreden, for han vil gjerne ¬vise miskunn.
19Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger ¬under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.
20Så vis da trofasthet ¬mot Jakob og miskunn mot Abraham, slik som du høytidelig lovte våre fedre i eldgammel tid.