1Men du, Betlehem, Efrata, den ringeste ¬blant ættene i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal være hersker ¬over Israel. Han har sitt opphav ¬i gammel tid, han er fra eldgamle dager.
2Så lar Gud dem gå ¬sine egne veier inntil hun som skal føde, ¬har født. Da kommer resten ¬av hans brødre tilbake til Israels sønner.
3Han skal stå og gjete ¬i Herrens kraft, med makt og myndighet ¬fra Herren sin Gud. Nå skal de bo i trygghet, for hans velde når ¬til jordens ender.
4Han skal bringe fred. «Når assyrerne kommer inn ¬i vårt land og trer inn i våre borger, da stiller vi imot dem sju hyrder, ja, åtte fyrster.
5De skal gjete Assurs land ¬med sverd, ja, Nimrods land ¬med dragne våpen.» Han skal frelse oss ¬fra assyrerne når de kommer inn i vårt land og trer inn over våre grenser.
6Blant mange folk ¬skal Jakobs rest være som dugg fra Herren, som en regnskur på gress. De venter ikke på noen mann og håper ikke på mennesker.
7Blant folkeslagene ¬blir Jakobs rest – midt iblant mange folk – som løven mellom skogens dyr, som ungløven i saueflokker. Den farer fram og tråkker ned, den river i hjel, og ingen berger.
8La din hånd være løftet mot dine motstandere! Må alle dine fiender ryddes ut!
9Den dagen, ¬lyder ordet fra Herren, vil jeg utrydde dine hester og gjøre ende på dine ¬stridsvogner.
10Byene i landet legger jeg øde, alle dine festninger ¬bryter jeg ned.
11Trolldomsmidlene ¬vil jeg ta fra deg, og tegntydere ¬skal du ikke lenger ha.
12Dine gudebilder rydder jeg ut, dine steinstøtter tar jeg bort. Du skal ikke lenger bøye deg og tilbe det du selv har laget.
13Asjera-pælene river jeg opp, og byene legger jeg øde.
14I vrede og harme tar jeg hevn over folkeslag ¬som ikke vil høre.