1Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for å få sin del av avlingen.
3Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort.
4Siden sendte han en annen tjener til dem; ham slo de i hodet og hånte ham.
5Da sendte han enda en av sted; ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen skamslo de, og noen drepte de.
6Nå hadde han en eneste igjen, sin egen kjære sønn. Til slutt sendte han sønnen til dem; for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for.
7Men vindyrkerne sa til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.
8Dermed grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.
9Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på disse forpakterne og overlate vingården til andre.
10Har dere ikke lest dette ordet i Skriften: Den steinen ¬bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.
11Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.»
12Da ville de gjerne ha grepet ham, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk bort.
13Siden sendte de til ham noen av fariseerne og herodianerne for at de skulle fange ham i ord.
14De kom og sa: «Mester, vi vet at det du sier, er sant og at du ikke bryr deg om hva andre mener. For du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?»
15Men Jesus merket hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar, og la meg få se den!»
16De gav ham en, og han spurte: «Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren,» svarte de.
17Da sa han til dem: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Da ble de helt forundret over ham.
18Det kom noen saddukeere til Jesus – det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål:
19«Mester!» sa de, «Moses har gitt oss denne forskrift: Om en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere.
20Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en hustru, men døde uten å etterlate seg barn.
21Den nest eldste giftet seg da med henne, men også han døde barnløs, og den tredje likeså.
22Ja, ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av dem alle døde kvinnen.
23Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne som hustru? Alle sju har jo vært gift med henne.»
24Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og kommer ikke det av at dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt?
25For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.
26Men at de døde står opp, det har dere vel lest om i Moseboken? I fortellingen om tornebusken sier Gud til Moses: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
27Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
28En skriftlærd, som hørte dette ordskiftet og forstod hvor godt Jesus hadde svart, gikk bort til ham og spurte: «Hva er det første av alle bud?»
29Jesus svarte: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én;
30og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.
31Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.»
32Den skriftlærde sa til ham: «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han.
33Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»
34Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
35Mens Jesus lærte på tempelplassen, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
36Selv sier jo David, drevet av Den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.
37David selv kaller altså Messias for herre; hvordan kan han da være Davids sønn?» Den store folkemengden lyttet gjerne til ham,
38og mens han lærte dem, sa han: «Vokt dere for de skriftlærde; de vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser dem på torget.
39De vil sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
40De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom.»
41Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den. Mange rike gav mye.
42Men det kom også en fattig enke; hun la to småmynter, verd noen få øre.
43Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
44For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»