1Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss,
2slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere.
3Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus,
4for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.
5På den tid da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest der som hette Sakarja; han hørte til den gruppe av prester som hadde navn etter Abia. Hans hustru hette Elisabet og var også av Arons ætt.
6De var begge gudfryktige mennesker, som levde etter alle Herrens bud og forskrifter, og ingen hadde noe å utsette på dem.
7De var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn; og begge var nå oppe i årene.
8Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans gruppe.
9Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.
10Hele folkemengden stod utenfor og bad mens ofringen fant sted.
11Da viste en Herrens engel seg for ham, på høyre side av røkelsesalteret.
12Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham.
13Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.
14Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født.
15For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.
16Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud.
17Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren.»
18Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.»
19Da svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.
20Men fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.»
21Imens ventet folket på Sakarja og undret seg over at han ble så lenge inne i templet.
22Da han kom ut og ikke kunne snakke, forstod de at han hadde sett et syn der inne. Han gjorde bare tegn til dem; han var og ble stum.
23Da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem.
24En tid etter ble hans hustru Elisabet med barn, og i fem måneder framover holdt hun seg borte fra folk.
25«Dette har Herren gjort for meg,» sa hun. «Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant menneskene.»
26Da det led på den sjette måneden, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som hette Nasaret,
27til en jomfru som var trolovet med Josef, en mann av Davids ætt; hennes navn var Maria.
28Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!»
29Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg på hva denne hilsen skulle bety.
30Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
31Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
32Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone,
33og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
34Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?»
35Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.
36Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Det ble sagt at hun ikke kunne få barn, men nå er hun alt i sin sjette måned.
37For ingen ting er umulig for Gud.»
38Da sa Maria: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.
39Noen dager senere drog Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda
40hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne.
41Da Elisabet hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd
42og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt.
43Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?
44For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd.
45Og salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse.»
46Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren,
47og min ånd fryder seg ¬over Gud, min frelser.
48For han har sett ¬til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter ¬prise meg salig,
49for store ting har han gjort ¬mot meg, han den mektige; ¬hellig er hans navn.
50Hans miskunn varer ¬fra slekt til slekt for dem som frykter ham.
51Han gjorde storverk ¬med sin sterke arm; han spredte dem som ¬gikk med hovmodstanker,
52og støtte herskere ned ¬fra tronen, men de små opphøyet han.
53Han mettet de sultne ¬med gode gaver, men sendte de rike tomhendte ¬fra seg.
54Han tok seg av sin tjener Israel så han kom i hu
55sitt løfte ¬til våre fedre og viste miskunn mot Abraham og hans ætt – til evig tid.
56Maria ble hos Elisabet omkring tre måneder, og vendte så hjem.
57Så kom tiden da Elisabet skulle få sitt barn, og hun fødte en sønn.
58Da hennes naboer og slektninger hørte at Herren hadde vist henne så stor miskunn, gledet de seg med henne.
59På den åttende dag kom de for å omskjære gutten. De ville kalle ham Sakarja etter faren,
60men moren sa: «Nei, han skal hete Johannes.»
61«Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet,» svarte de.
62Da gav de tegn til faren for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.
63Han bad om en tavle og skrev: «Hans navn er Johannes.» Da ble alle forundret,
64men i det samme fikk Sakarja talens bruk tilbake, og han begynte å prise Gud.
65Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt, og ryktet om dette som hadde hendt, spredte seg over fjellbygdene i Judea.
66Alle som hørte det, grunnet på det og spurte: «Hva skal vel dette barnet bli til?» Og Herrens hånd ledet ham.
67Hans far Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
68Lovet være Herren, ¬Israels Gud, for han har sett til sitt folk ¬og forløst det.
69Han har oppreist ¬et frelsens horn for oss i sin tjener Davids ætt,
70slik han lovte det ¬for lenge siden, da han talte gjennom ¬sine hellige profeter
71om å frelse oss fra våre fiender og fra alle dem som hater oss.
72Han vil vise miskunn ¬mot våre fedre og komme i hu sin hellige pakt
73og løftet han gav ¬vår far Abraham med ed,
74så vi frelst fra fiendehånd ¬og uten frykt kan få tjene ham ¬
75for hans åsyn i fromhet og rettferd ¬alle våre dager.
76Og du, barn, skal ¬kalles Den Høyestes profet, for du skal gå fram ¬foran Herren og rydde vei for ham
77og lære hans folk ¬å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt,
78for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang
79og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn ¬på fredens vei.
80Og gutten vokste opp og ble sterk i sin ånd. Han holdt til i ødemarken, like til den dag da han skulle stå fram for Israel.