1Jeg er en mann ¬som har opplevd nød, Herren brukte staven i harme.
2Han har drevet og ført meg inn i mørke uten lysning.
3Ja, mot meg ¬har han vendt sin hånd hele dagen, gang på gang.
4Han lot mitt kjøtt ¬og min hud tæres bort og knuste mine ben.
5Han bygde opp mot meg en mur av bitterhet og møye.
6På mørke steder lot han meg bo, lik dem som døde ¬for lenge siden.
7Han murte meg inne, ¬så jeg ikke slapp ut, og la meg i tunge bronselenker.
8Selv når jeg skrek ¬og ropte om hjelp, lukket han øret for min bønn.
9Han sperret mine veier ¬med tilhoggen stein og gjorde stiene krokete ¬for meg.
10Han voktet på meg ¬som en bjørn, som en løve fra sitt skjulested.
11Han førte meg på villspor ¬og lammet meg, jeg ble stiv av skrekk.
12Han spente buen ¬og stilte meg opp som mål for sine piler.
13De piler han hadde i koggeret, sendte han inn i mine nyrer.
14Jeg ble til latter ¬for hele mitt folk, de spottet meg hele dagen.
15Han mettet meg med bitterhet og blandet malurt i mitt beger.
16Han gav meg småstein ¬å tygge på og trykket meg ned i støvet.
17Du støtte meg bort, ¬tok freden fra meg, jeg glemte hva lykke er.
18Jeg sa: Det er slutt på min ære og på det håp jeg hadde ¬til Herren.
19Tanken på min nød ¬og hjemløshet er som malurt og gift.
20Likevel må jeg tenke på det, jeg er nedtrykt i min sjel.
21Men én ting ¬legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp:
22Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet ¬tar ikke slutt.
23Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.
24Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham.
25Herren er god mot dem som venter på ham ¬og søker ham.
26Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.
27Det er godt for mannen å bære åk i sin ungdom.
28Han skal sitte alene og tie når Herren legger byrder ¬på ham,
29bøye seg ned ¬med munnen mot jorden, – kanskje er det håp –
30snu kinnet til den som slår, og mette seg med vanære.
31For Herren støter ikke bort for alle tider.
32Volder han sorg og plage, forbarmer han seg ¬i sin store troskap.
33For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.
34Når noen tråkker under fot alle fangene i landet,
35fordreier retten for en mann like for øynene på Den Høyeste
36eller gjør urett ¬mot noen i en sak, ser ikke Herren slikt?
37Hvem kan tale slik ¬at noe hender hvis ikke Herren ¬har befalt det?
38Skjer ikke både ondt og godt på Den Høyestes befaling?
39Hvorfor klager et menneske ¬som lever? Enhver får sørge over sin synd.
40La oss ransake ¬og prøve våre veier og vende om til Herren.
41La oss løfte våre hjerter ¬og hender til Gud i himmelen.
42Vi har syndet og vært ulydige, og du har ikke tilgitt.
43Du innhyllet deg i vrede, forfulgte og drepte oss ¬uten skånsel.
44Du omgav deg med skyer, så ingen bønn nådde fram.
45Du gjorde oss til skrap og skrot blant folkeslagene.
46Alle våre fiender spiler opp gapet mot oss.
47Gru og grav er blitt vår lodd, ødeleggelse og undergang.
48Tårene strømmer ¬fra mine øyne fordi mitt folk er brutt sammen.
49Tårene renner stadig ¬fra mitt øye, og det tar ikke slutt
50før Herren skuer ned fra himmelen og ser det.
51Det gjør meg inderlig vondt å se alle kvinnene i min by.
52De som var imot meg ¬uten grunn, jaget og jaget meg som en fugl.
53De drev meg levende ¬i en fallgrav og kastet stein over meg.
54Vannet flommet over hodet ¬på meg; jeg tenkte: ¬«Nå er det ute med meg.»
55Herre, da ropte jeg ditt navn dypt nede fra graven.
56Du hørte på meg da jeg bad: «Du må ikke lukke ørene for min bønn om befrielse.»
57Du var nær da jeg kalte på deg; du sa: «Vær ikke redd!»
58Herre, du har ført min sak, du løste meg ut, så jeg fikk leve.
59Herre, du så den urett jeg led, og hjalp meg til min rett.
60Du så deres store hevnlyst, alle deres onde planer mot meg.
61Herre, du har hørt ¬hvordan de spottet, alt det onde de planla mot meg.
62Mine uvenner hvisker og murrer mot meg dagen lang.
63Se, enten de sitter eller står, lager de nidviser mot meg.
64Herre, du vil gi dem igjen for det de selv har gjort.
65Du gjør deres hjerte hardt og sender forbannelse ¬over dem.
66Du forfølger dem i vrede, utrydder dem ¬under Herrens himmel.